Meninger / Debatt
Hva skjer egentlig med arkitektkompetansen?
Av Henrik Lundberg
NAL, Arkitektbedriftene og offentlige innkjøp
Når vi ser de uheldige konsekvensene av den offentlige innkjøpspolitikken, er det på tide å ta grep.
Av Tonje Broch Moe
Når vi ser de uheldige konsekvensene av den offentlige innkjøpspolitikken, er det på tide å ta grep.
Av Tonje Broch Moe
Tonje Broch Moe er gruppeleder arkitektur i Asplan Viak, Stavanger.
Foto: privatDet er nødvendig at NAL og Arkitektbedriftene kommer tydeligere på banen når det gjelder innkjøpspolitikken til kommuner og andre offentlige instanser. Utfordringen er ikke bare «topping av laget», slik Henrik Lundberg nylig skrev om – det er også det motsatte.
Vi erfarer at stadig flere oppdrag går til det vi mener er useriøse aktører som kraftig underbyr markedspris. Dessverre er det ikke uvanlig i arkitektbransjen at prisene dumpes når det er nedgangstider. Kommunene og andre offentlige innkjøpere legger stor vekt på pris, og langt mindre på kvalitet, lokal kunnskap og tilstedeværelse. Dette får konsekvenser for kvaliteten på leveransene.
Det er ikke bare at prestisjeoppdragene går til noen få i Oslo eller København, hverdagsoppdragene forsvinner også, til kontorer i hele landet med til dels sterkt begrenset kompetanse, som tilbyr leveranser til en timepris som ligger langt under det vi bør ha for å drive ansvarlig drift.
Det sier seg selv at med disse prisene er det vanskelig å levere kvalitet, og det betyr at bygg blir underprosjektert og kvaliteten tilsvarende lav. Dårlige offentlige bygg er sløsing med felleskapets midler. Derfor er det nødvendig at kommunene legger til grunn et visst kvalitetsnivå i sine byggeoppgaver.
For å unngå prisdumping, burde det settes en minstepris i alle oppgaver. Vi vet omtrent hva en oppgave er verdt, hva timetallet ligger på og hva kostnadsnivået til de seriøse aktørene er. Konkurransene må altså rigges etter kriterier som utelukker useriøse tilbud.
En annen faktor som bidrar til å redusere hva det offentlige får igjen av sine investeringer, er hvordan gjennomføringen av byggeoppgavene gjøres. Som regel velges totalentreprise ut fra en argumentasjon om pris og fremdrift. Sammen med denne entrepriseformen, er det også vanlig at entreprenøren skal kunne velge arkitekt, og inn kommer en tilbyder med lav timepris og uten forhold til det som er prosjektert hittil.
Motivasjonen for disse arkitektene er kun å sikre et visst timetall til kontoret. Taperen er det offentlige som får et langt dårligere bygg enn de i utgangspunktet fikk utviklet, og som de i mange tilfeller også betaler for. Også her er det mulig å anslå oppgavens omfang og slik kunne sikre at det er samme arkitekt som følger prosjektet i alle faser. Det vil si å sørge for at arkitekt skal tiltransporteres entreprenør i oppdragene. Det handler om å sikre kvalitet, men også å støtte gode kollegiale forhold.
Vi mener ikke at arkitekter skal fritas konkurranse, men at konkurransen skal skje på litt andre vilkår. Når vi ser de uheldige konsekvensene av den offentlige innkjøpspolitikken, er det på tide å ta grep.
Vi håper at NAL og Arkitektbedriftene kan hjelpe oss med å gi kommunene råd som sikrer at byggeoppgavene gjennomføres med en viss kvalitet.
