Meninger / Debatt
Vi må begynne å tegne som om huset skal leve
Av Mats Langeid
Henrik Bulls opprinnelige forslag til Nationaltheatret. Hans Jacob Hansteen er tidligere professor i bygningsvern og byantikvar i Oslo.
Illustrasjon: Henrik Bull (foto: Dag Andre Ivarsøy/Nasjonalmuseet)Nationaltheatret som kulturminne dreier seg om den faktiske bygningshistorien, om det som er bygget og bevart som også er en del av samfunnshistorien. De kulturminnefaglige vurderinger må ha dette som utgangspunkt – uansett hva man vet, tror og mener om Henrik Bulls ønsker: Hvordan oppleves teaterbygningen som kulturminne best mulig og med rimelig tydelig historiefortelling?
Bygningen som sto ferdig i 1899 var nær den Henrik Bull tegnet tidlig i 1890-årene (se over), en djerv og spenstig asymmetrisk løsning med klar sammenheng mellom innvendig og utvendig hovedform. Det rikt utformete hovedinngangspartiet mot sørøst ligger symmetrisk i og poengtert av lengdeaksen.
På et vis uttrykker bygningen med sin frodighet en selvstendighet i forhold til og distansering fra Universitets akademiske og en tanke autoritære bebyggelse.
Selv om formen til den realiserte bygningens er noe enklere og mindre spenstig enn i det opprinnelige prosjektet, er den klart gjenkjennelig. Dette er det faktiske kulturminnet med sine verdier som antikvarene må forholde seg til i sine vurderinger, ikke den urealiserte bygningen som Harald Hals illustrerte – så vidt jeg har oppfattet – en gang i 1920-årene.
Realisering av det foreslåtte tilbygget som i vesentlig grad kopierer og viderefører originalens formspråk, fører til stor fare for at det ikke skjelnes rimelig tydelig mellom det bevarte og det tilføyete. Med det gis en høyst uklar til dels feilaktig historiefortelling. Og husets avslutning mot Johanne Dybwads plass innebygges med betydelig konsekvens for og redusert opplevelse av kulturminnet.
I den avsluttende evaluering bør det vurderes om utvidelsen dreier seg om godt vern og god arkitektur – i stedet for å diskutere stil.
