Nidarosdomen utsatt for antikvarisk harakiri

Av Paul Grøtvedt

Paul Grøtvedt er kunsthistoriker og kunstkritiker.

Foto: privat

I sommer skrev jeg om Nidarosdomen og den kunstneriske konkurransen som pågår for å skaffe nye dører til kirkens gotisk stilrene vestfront. Konkurransen var åpen for dagens kunstnere som sto fritt til å utforme dører og portaler ut fra egen kreativitet, skjønt juryen ville legge vekt på «originalitet, sammenheng med omgivelsene og gjennomførbarhet».

Her stilles det ingen krav om stilistisk omtanke, eller tilpasning. I utgangspunktet er jo Nidarosdomen en gotisk praktkirke, bygget i tiden mellom år 1150 og 1300.

Nå like før den kunstneriske konkurransen om nye dører er avgjort, rykker riksantikvar Hanna Geiran ut med noen antikvariske formaninger:

«Nidarosdomen har aldri vært uforandret og statisk. Som et gotisk praktverk stod den ferdig i år 1300, men brann og forfall gjorde at den nesten var en ruin på 1800-tallet. Gjenskaping og restaurering har nå pågått i 150 år, og én ting er sikkert: det er ikke middelalderens katedral vi ser i dag, men en gjenskaping. Og fremdeles endrer katedralen seg langsomt, rett foran øynene på oss».

Her har tydeligvis riksantikvaren grublet både lenge og vel og kommet frem til en endringsfilosofi som gir grønt lys til en kunstnerkonkurranse som sår tvil om respekten for historiske og stilistiske verdier. Når riksantikvaren fastslår at «det ikke er middelalderens katedral vi ser i dag, men en gjenskaping», så fordamper den gotiske stilens egenart, selve ideen og identiteten til den gotiske kirkestilen. Det er da også denne ideen og identiteten som ligger i begrepet gjenskaping.

Når Nidarosdomen gjennom årene har vært utsatt for så omfattende endringer og restaureringer at den middelalderske materialiteten har forsvunnet, så betyr ikke det at den gotiske kirkeidentiteten har vært fraværende. Tvert imot. På det punkt virker riksantikvarens endringsfilosofi som en antikvarisk harakiri. Når kirkedørene nå skal skiftes ut gjennom en konkurranse blant samtidskunstnere, så burde riksantikvaren vært på hugget mye tidligere. Hun burde hatt en selvsagt plass i juryen, og allerede der påpekt de tvilsomme premissene som juryen har hatt som styringsprinsipper.

Hva betyr juryens vektlegging av «originalitet» og «sammenheng med omgivelsene» i denne konkurransen? Nidarosdomens gotiske egenart nevnes overhodet ikke, hvilket burde være juryens mest grunnleggende krav for at et konkurranseforslag skulle kunne få gjennomslag. Hvordan juryen har kommet frem til at bare 3 av de opprinnelig 11 konkurrerende kunstnerne var gode nok til å videreutvikle sine forslag, får vi ingen informasjon om. Juryen gir offentligheten ingen begrunnelse for sine vurderinger. Den bare bekjentgjør hvilke kunstnere som går videre i konkurransen.

Grunnen til at det ble igangsatt en kunstnerisk konkurranse skyldtes at finansieringen av dørene var basert på en privat donasjon. I vilkåret for denne pengegaven ønsker giverne at det arrangeres en kunstnerisk konkurranse om utforming og at dørene skal produseres i Bygghytta ved Nidarosdomen. Uten en slik kunstnerisk konkurranse blir det heller ingen nye dører. Det innebærer at juryens respekt for kirkens gotiske egenart må tilpasse seg givernes behov for egenmarkering. Det vil si dører formgitt av samtidskunstnere.