Meninger / Debatt
Velkommen til Nye Ullevål
Av Ragnar Os
Nytt lavmål i arkitekturdebatten
Det er ikke «autoritært» av flertallet å ønske tradisjonell arkitektur, det er autoritært av det modernistiske mindretallet å påtvinge befolkningen sin ideologi.
Av Simen Høseggen
Det er ikke «autoritært» av flertallet å ønske tradisjonell arkitektur, det er autoritært av det modernistiske mindretallet å påtvinge befolkningen sin ideologi.
Av Simen Høseggen
Simen Høseggen er journalist, historiestudent ved Universitetet i Oslo samt del av Arkitekturopprøret.
Foto: privatDet store flertallet av befolkningen er mottagelig for autoritære bevegelser. Det er i hvert fall det Nancy Jøssang, daglig leder og partner i Opus, tilsynelatende ønsker å fortelle oss i et debattinnlegg 29. oktober 2024.
Allerede i ingressen blir vi fortalt at det er «flåsete å koble sammen Arkitekturopprøret med Donald Trump», men nettopp dette forsøker Jøssang å gjøre i avsnittene som følger, dog på en indirekte måte.
Hovedargumentet er kort og godt at «klassisk arkitektur er blitt en kampsak for autoritære skikkelser over hele verden». Samtidig argumenterer Arkitekturopprøret for noe av det samme. Ergo må det være noen suspekte ideologiske bånd mellom de to.
Å argumentere i disse baner er ikke noe Jøssang er alene om, for Nazneen Khan-Østrem, kommentator i Aftenposten, forsøkte også dette for snart to år siden.
Utenom det faktum at argumentet logisk ikke henger på greip (at nazismen omfavnet fysisk fostring betyr ikke at treningsentusiaster er nazister, osv.), så er det nok et eksempel på billig «brunbeising» av Arkitekturopprøret og dets tilhengere. Men det de ikke sier eksplisitt i sine innlegg, er at dette også er en brunbeising av det store flertallet av befolkningen, som har vist seg enige med Arkitekturopprøret.
Kanskje skulle de ønske at de kunne «oppløse folket og velge et annet», slik den tyske satirikeren Bertolt Brecht en gang sa det. For apropos «autoritære bevegelser», så er dette argumentet om at det er noen sammenheng mellom autoritarianisme og «fortidig» arkitektur påfallende ironisk. For modernistbevegelsens insistering på at «flertallet tar feil» må kunne sies å være en noe mer «autoritær» holdning enn det å foretrekke tradisjonell arkitektur – som altså flertallet gjør.
Modernistene påberoper seg makten til å definere både hva «samtiden» og «fremtiden» bør være. Dette er et produkt av en spesifikk ideologi, preget av det filosofen Karl Popper kalte historisisme. Dette er en tanke om at historien går framover i stadier, etter bestemte lover og regler: klassisk arkitektur tilhører fortiden, modernismen er «riktig» for nåtiden. Dermed basta. Dette behandles som en naturlov på linje med tyngdekraften. At det store flertallet har et bedre krav på å få definere «samtiden», er noe de bryr seg fint lite om. (Og dette i et demokrati!).
Vi ser denne spesifikke ideologien klokkeklart allerede i første avsnitt av Jøssangs innlegg:
«Architecture should speak of its time and place, but yearn for timelessness». Frank Gehrys ord fanger dilemmaet vi står overfor i norsk arkitektur: Skal vi bygge for samtiden, eller la arkitekturen speile en nostalgi for fortiden?
En «nostalgi for fortiden» er noe som overhodet ikke hører hjemme i «samtiden», altså. Dette til tross for at de vi faktisk bygger for (i samtiden) – altså befolkningen – foretrekker denne «nostalgien»! Det er vanskelig å argumentere for dette uten implisitt å si at «flertallet tar feil».
Og om ikke denne holdningen er autoritær, så vet ikke jeg.
