Om klassisk kontra modernistisk arkitektur – vi har da vært der før?

For sekkeposten «klassisk arkitektur» rommer svært mange ulike stilepoker; fra greske templer og søyleganger i førkristen tid, til romerske kupler og bueganger; murte byhus i hele Europa med skiftende klassiske staffasjer og stilarter gjennom flere århundrer, til våre egne bevarte gamle klassiske trehus og sjøbrygger fra 1700- og 1800-tallet og helt frem til rundt første verdenskrig.

Vel, nasjonalromantikken innen norsk arkitektur var også en type klassisisme som varte helt til utpå 1920-tallet, og som da ble avløst av funksjonalismen – funkis-stilen – som er begynnelsen på sekkeposten «modernistisk arkitektur». Funksjonalismen var dominerende stilretning i arkitekturen frem til andre verdenskrig.

Etter krigen har «modernismen» hatt mange ulike stilretninger uten at jeg går i detalj på det her. Poenget mitt er at det ikke bare er en type klassisk arkitektur og en type modernistisk arkitektur som man i en arkitektonisk kontekst kan sette opp mot hverandre. I dag har vi bygningsmaterialer og -teknologi som gjør at det bare er et byggebudsjett som setter grenser for hva som teoretisk kan prosjekteres og bygges.

Hva er da galt om arkitekter idag kopierer stilen til tilstøtende klassisk bebyggelse i en gitt byggesak for eksempel i en bysituasjon? Problemet når man stilkopierer fra tilstøtende bebyggelse, er at man da dekker over det historiske aspektet som er å være sannferdig relatert til tidsepoken når et nytt byggeri blir reist. Et stilkopiert nybyggeri vil gi inntrykk av å være fra den samme gamle tidsepoken som når nabohusene ble bygget og blir da en form for kulissemakeri og en type illusjonisme.

I det lange løp vil man med stilkopiering ende opp med en form for byenes Disney World.

Hva da med å bygge i en type klassisk stil i nye boligfelt/ bydeler? Arkitektstanden har stilt seg det spørsmålet tidligere – vi var i akkurat tilsvarende opprørssituasjon mot «modernismen» for nøyaktig 40 år siden som det Arkitekturopprøret er i idag. Den gang var det et større kulturopprør mot sen-funksjonalismen og høyhus-lamellblokk-boligbebyggelse, som tross funksjonalismens åpning av bebyggelsen mot lys og luft ble svært menneskefiendtlig i sin form, fasadegeometri og størrelse plassert som kolosser på store ødslige grønne sletter.

Ikke uten grunn har disse byggeriene på 1950- og 60-tallet blitt en egen stilretning innen modernismen som kalles brutalisme. Populærpolitisk kalte man dette en konsekvens av kraftsosialistenes (les tidlige sosialdemokratiets) iver etter «rimelige og gode boliger til folket». Men dette ble en boligpolitikk som i det valgte byplanprinsippet viste seg å bli umenneskelig.

Innen arkitekturen i Norden fikk denne protesten på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet to hovedretninger: tett/lav-bevegelsen og postmodernismen. Tett/lav var et mer humant basert byplan-grep med utgangspunkt i landsbyens lineære struktur av to-tre-etasjes bebyggelse på begge sider av buktende gateløp og plassdannelser kalt gatetun. Jan Gehls bok «Livet mellom husene» la et viktig grunnlag for denne arkitektur-retningen, som manifesterte seg i flere spennende og flotte norske boligfeltutbygginger på tidlig 1980-tall.

Postmodernismen kom litt senere på 1980-tallet, og var opptatt av mer human arkitektur gjennom klassisk fasadeornamentikk og -dekor. Et norsk «prakt»-eksempel på stilretningen finner man i Rådhusgata 23B i Oslo, tegnet av Jan Digerud og Finn Wang hos Platou Arkitekter AS.

Og det er vel dette arkitekturuttrykket Arkitekturopprøret nå etterlyser som vår tids arkitekturproblemløser? I Rådhusgata 23B er det åpenbart at bruken av de klassiske fasadedetaljene ikke er hentet fra en enkelt klassisk stilepoke eller er stilkopiert fra tilstøtende eksisterende bygg.

Bruk av de ulike klassiske fasadeelementene står her i et fritt sammensurium som er karakteristisk for postmodernismens formspråk.

Et slikt bygg alene i en byvev kan da være ok. Men hva med mange slike bygg i et større utbyggingsområde? De beste og samtidig verste eksemplene på dette fra 1980-tallet, står den spanske arkitekten Ricardo Bofill for.

Her kan nevnes to franske bydelsprosjekter hvor Bofill har anlagt bebyggelsen etter klassiske byplan-grep og løst fasadene etter klassiske post-modernistiske prinsipper:

I bydelen Les Arcades du Lec holdt Bofill seg til et tre-fem-etasjes byggeri som til tross for de strenge barokke og visuelt lite hyggelige gateløpene og romdannelsene, har en grad av menneskelig dimensjon ved seg. Men i Les Espades d'Abraxas går bebyggelsen opp i åtte til 19 etasjer og kulminerte da i en form for barokk brutalisme som ble totalt inhuman. Nesten ingen mennesker ville bo der. Så enkelt var det.

Vi har vært der og erfart det. Som Gisle Løkken skriver i sitt siste innlegg i Arkitektur: «I motsetning til slik det ofte fremstilles, er ikke «klassisk» arkitektur human, men (med tungt historisk belegg), brukt av totalitære regimer for å dominere og uttrykke makt». Bare gløtt til Hitlers visjon for en klassisk transformasjon av Berlin.

Om vi putter aldri så mye klassiske søyler og staffasje på de åtte-tolv-etasjers fasadene på begge sider av de golde nye gateløpene slik som på eksempelvis Løren i Oslo så vil ikke det gjøre gatene mer humane. Problemet er at dagens inhumane arkitektureksempler, som Arkitekturopprøret er et opprør mot, reelt sett er beholdte tett/lav-blokk byplanreguleringer (fire-fem etasjer) fra 1990-2000-tallet, hvor lavblokkene uten nærmere konsekvensutredning er tillatt byttet ut med åtte-tolv etasjes høyhus ala 1950- og 1960-tallet.

Da blir det ikke annet enn inhumant. Ref. Jan Gehl som i sin by-forskning entydig har kommet fram til at opp til femte etasje har mennesker fortsatt kontakt med bakken og det grønne som vokser der. Over sjette etasje mister man helt bakkekontakten og blir som fuglene en del av luftfarten. I våre boliger hører vi mennesker ikke hjemme der.

En liten bemerkning til slutt. Blant de eksemplene på nyere bygg i påstått klassisk arkitektur som Liv Benedicte Brekke viser bilder av i sitt innlegg «Ut av skyttergraven», så er flere av dem ikke i klassisk stil. De viser nyere bygg i stedstilpasset arkitektur (som er en form for modernisme), strukturalisme (inspirert av tradisjonell japansk modulbyggeri), dekontruktivisme med mer.

Og de viser bygg som er i én til fire etasjer. Da er det mye enklere å lage volum og fasader som er «humane». Det er når de store utbyggerne her i landet nærmest kjøper seg til lokal politisk tillatelse via detaljregulering til å bygge åtte-tolv etasjer på byplanformer som er for fire-fem etasjer at vi får både estetiske og etiske problemer.

At disse har likhetstrekk med lamell-blokk-byggeriet på 1950- og 60-tallet er tydelig, men erfaringen fra 1980-tallets postmoderne klassiske kulissearkitektur sier entydig at dette ikke er en tvangstrøye vi arkitekter skal ta på oss igjen.