Om verdien av å ha et sted å møtes

Da bygget for noen år siden begynte å forfalle, forsøkte daværende styre å selge det til boligutviklere. Men legatet er en stiftelse, og underlagt stiftelsesloven. Et salg krever at vilkårene for omdanning av stiftelsen er oppfylt. Omdanning kan kun skje hvis formålet til legatet ikke lenger lar seg etterleve, er åpenbart unyttig, uheldig eller ufornuftig.

Paradoksalt nok ble det som i dag av mange ofte oppfattes som rigide regler, redningen.

Biermannsgården ble fredet i 1967, og fredningen ble presisert i 2012. I dag er hele bygningsmassen, både utvendig og innvendig, omfattet av fredningen. Restaureringen har pågått siden 2021. Gulvene heller, og veggene vil fortsatt stå skjevt. Under lag av maling har man funnet tilbake til de opprinnelige fargene. Unge håndverkere har lært gamle teknikker mens huset er blitt brukt som kontorplass og av nabolaget. Aktivitet og istandsetting skjer samtidig. Det er som om huset krever å få være i bevegelse!

For å blåse liv i slike steder må man skape ordninger som gjør bruk mulig: klare ansvarsforhold, enkel tilgang, og økonomiske modeller som tåler små marginer. En fast leietaker gir forutsigbarhet, men like viktig er lav terskel for bruk, frivillig innsats og lokale initiativ. Når mennesker får ta del i huset, oppstår en sirkulasjon av ressurser.

Det finnes likevel ingen universell modell. I Biermannsgården har musikerne som øver her på dagtid dannet en forening med felles leiekontrakt. Et teater har kontorplass. Ungdom driver bruktbutikk og en utekafé, og får bruke lokalene gratis. Leieinntekter og en festeavgift fra et naboborettslag dekker driften, som koster omtrent en halv million kroner i året. Økonomien balanserer hårfint, men det går rundt.

Historien om Biermannsgården viser hvorfor nabolagshus betyr noe. Gamle hus er ikke kun nostalgiske prosjekter, men kan være levende strukturer for hverdagsberedskap, steder der folk lærer, møtes og tar ansvar. Et gammelt hus blir ikke bærekraftig bare fordi det står. Det må fylles med liv, igjen og igjen, av nye generasjoner som finner mening i å bruke det uten å viske ut det gamle.

Ikke alle nabolagshus har en historie som strekker seg tre hundre år tilbake, men de deler et felles behov: Strukturer som gjør det mulig å kombinere fellesskap, eierskap og langsiktighet.

For å styrke kunnskapsgrunnlaget om slike hus samarbeider nå flere aktører, OBOS Samfunnsarena, Sparebankstiftelsen DNB, OsloMet, Noregs Ungdomslag, Kulturrom og SoCentral, om en felles kunnskapsarena for drift og forvaltning av nabolagshus.

Initiativet springer ut av et behov for å forstå verdien av steder som kan bære fellesskap over tid, og hva som skal til for at de skal fortsette å gjøre det.

Nora Ulrikke Andersen er statsviter og prosjektleder i overnevnte SoCentral.