Oslos autoritære byutvikling i høyden

En merkelig beslutningsprosess

Høyhusdiskusjonen i Oslo har stort sett foregått bak lukkede dører, uten en åpen demokratisk prosess der kritikere og forskere med vesentlige argumenter mot høyhus kunne ha blitt hørt. Hvem har vært involvert i prosessen? NAL, bystyret, Rådet for byarkitektur og Bane NOR Eiendom.

Det har ikke vært offentlige høringer, og planen for å få høyhusene gjennom i bystyret ser ut til å ha vært en nøye planlagt og orkestrert affære. En offentlig høring ville kunne ha gitt politikere et bredere beslutningsunderlag å handle ut ifra. Heller ikke befolkningen har spilt noen rolle i forarbeidene til den famøse høyhusreformen, mens modernistlobbyen på Byens Tak jubler.

Jubelen skyldes kanskje gleden over at man endelig lyktes i å overkjøre byens befolkning. Å gjennomføre en høyhusreform bak lukkede dører er et helt nytt fenomen i Oslo, spesielt med tanke på tiltakenes drastiske og varige karakter. Når innmaten av dette arbeidet skvetter opp til overflaten, fra våre politikere, er det en tynn suppe som renner ut. Hvordan kunne dette egentlig skje?

Forarbeidene til høyhusreformen som befolkningen etter hvert er blitt kjent med, inneholdt resultatene av høyhusentusiastenes lobbyvirksomhet. Lobbyistene arbeidet, som seg hør og bør, bak ryggen til Oslos befolkning, direkte mot våre lokale folkevalgte. Argumentene for høyhus presentert av politikere fremstår relativt tomme for innhold, det samme gjør underlagsdokumentene som Plan og Bygningsetaten har levert som forarbeider.

Plan og bygningsetaten i Oslo opprettet på sin side i 2021 en egen gruppe med spesielt fokus for å tilrettelegge for høyhus (også kalt PBE sitt «Høyhusprosjekt»), ved å hente inn byutviklingsdirektøren Hanne Sofie Solhaug fra Lillestrøm kommune. Der hadde hun tidligere arbeidet som kommunaldirektør for by- og tettstedutvikling. Lillestrøm sentrum ser ikke ut, og høyhusene i den lille byen burde tjent til skrekk og advarsel for Oslo.  Byutvikling i Lillestrøm sentrum med høyhus er ikke blitt tatt godt imot av befolkningen.

Oslo-gruppen for høyhus i Plan og bygningsetaten har jobbet aktivt for å fremme høyhusreformen. På dette vaklende fundamentet har bystyret funnet det riktig å gjennomføre drastiske grep – tilrettelegging for at 11 såkalte knutepunkter (steder i Oslo) skal fylles opp med høyhus, selv om et klart flertall i befolkningen er imot denne politikken.

Lobbyisten Johanne Borthne fra det nederlandske høyhusselskapet Powerhouse, har vært tungt involvert i salgsarbeidet. Borthne har utvist en stor omsorg for de ensomme høyhusene i Oslo, som Borthne skrev i Avisa Oslo: «Høyhus trives best i selskap, og akkurat nå står Postgirobygget og Plaza igjen som de to gamle sinte onklene i en familiefest der resten ikke møtte opp». 

Borthne mener at Rotterdam, utbombet etter andre verdenskrig og gjenreist som en fæl modernistby, kan tjene som et eksempel for «god» byutvikling i Oslo. Hun lyktes i å ta med seg store deler av bystyret på «smøretur» til Rotterdam, med seg selv som turguide, for å overbevise politikerne at byen Oslo må re-designes til Rotterdam.

Denne ideen har Oslo bystyre sluttet seg til. Er det noen som aner ugler i mosen her?

James Stove Lorentzen som er sittende byutviklingsbyråd har også forstått hvilket raseri som koker under overflaten. Han henstiller deltagerne til å «[…] ha en balansert høyhusdebatt», i et slags desperat forsøk på å bremse konfliktene som kommer i hvert eneste høyprosjekt fremover. 

Argumentasjonen til både Sheriffdeen Rauf og Stove Lorentzen bærer preg av direkte videreformidling av byggebransjens egne behov for nye prosjekter, snarere enn byens behov og videre utvikling av eksisterende bykvaliteter. Ordet innovasjon brukes av begge politikerne, uten å beskrive hvilken rolle de dominerende høyhusene skal spille for nettopp denne såkalte innovasjonen.

I tidlige versjoner av strategidokument til Plan og Bygningsetaten ble det også hevdet at høyhusreformen skal lages for at de modernistiske arkitektene skal kunne få øve seg på å realisere konseptet høyhus i praksis.

Et lite tilbakeblikk på tidligere høyhusdebatter

La oss ta ett lite tilbakeblikk på modernismens historie i Oslo: Kort tid etter andre verdenskrig, havnet Karl Johans-kvartalet under ett betydelig press fra etterkrigs-modernistene, som ønsket å ødelegge området.

Riktignok ble de første forslagene til sanering av historisk bebyggelse og bygging av høyhus presentert allerede tidlig på 1930-tallet, men det var først på 1960-tallet at rivelysten og høyhusdebatten tok av. Forslagene ble stoppet, men i 1969 holdt det nesten på å skje igjen.

Det ble holdt folkemøter og debattmøter, der åpne og til dels harde diskusjoner fant sted. Det er interessant å se hvordan denne debatten for over 50 år siden inkluderte begge parters motstridene syn på en rimelig balansert måte.

Heldigvis er en av disse debattene godt dokumentert i «En debattfilm om Karl Johan kvartalet», som viser oss en svunnen debattkultur og en svunnen demokratisk prosess, der hver av partene, både forkjempere og motstandere av høyhusene, var godt representert med debattanter og partsinnlegg – høyhusentusiastene ved blant annet PAGON-medlemmet Håkon Mjelva og kritikerne ved blant annet Stephan Tschudi-Madsen og byplansjef Erik Rolfsen.

I 2023 var det ingen diskusjon eller debatt om høyhus, kun nøye kurraterte arrangementer, der myndigheter informerte sin befolkning om hva de hadde bestemt seg for. Den store forskjellen fra debattene på 1930-tallet og i 1969 og dagens situasjon ligger i åpenheten.

Høyhusprosessen 2017-2023 har vært en udemokratisk, lukket prosess. Kanskje er det eneste måten modernistene kunne lyktes i å presse gjennom høyhusene? Som byborgere kan vi resignert registrere at lobbyismen har seiret over demokratiet i Oslo til innbyggernes forargelse og til byens store skade. 

Bystyret representerer ikke befolkningen i hovedstadens byutvikling. Oslo sin befolkning har høydeskrekk. Heldigvis, vi har jo en helt annen mulighet enn bystyret sine politikere til å innhente balansert informasjon om høyhus. Bystyret befinner seg fortiden i lomma på modernistiske byutviklings-influencere. Nå vet vi det. Kanskje trenger byen et nytt politisk parti?