Passivhus: En misforstått standard

Konseptet passivhus ble utviklet på slutten av 1980-tallet av den tyske fysikeren Wolfgang Feist i samarbeid med den svenske forskeren Bo Adamson. Det første passivhuset ble bygget i Darmstadt i Tyskland i 1991. Målet var å skape bygg som hadde et ekstremt lavt energibehov uten å være avhengig av aktive varmesystemer.

I dag er passivhus en anerkjent internasjonal standard for energieffektive bygninger og et viktig verktøy for å redusere klimagassutslipp i bygningssektoren.

Som arkitekt har jeg lang håndverkserfaring innen naturlige byggematerialer som halm og leire. Jeg er også en del av Createrra – et arkitektkontor med over 20 års erfaring i å tegne passivhus med naturmaterialer. Her har jeg sett hvordan passivhusstandarden kan være en motor for innovasjon.

Passivhus av naturmaterialer gir oss mulighet til å skape energieffektive, lavteknologiske og komfortable hjem som ivaretar både miljøet og vår helse. Dette er en side av standarden som sjelden kommer frem i debatten. Det er på tide å rette opp misforståelsene og vise hvordan passivhus kan bli en del av en mer bærekraftig og materialbevisst byggepraksis. 

Forsterket av naturbaserte løsninger 

Passivhus handler om energieffektivitet – å minimere varmetap og redusere behovet for oppvarming, derved bruke mindre teknologi og ordet «passivt». I et passivhus dekkes mesteparten av varmebehovet av mennesker, tente lys, matlaging eller solen. På grunn av minimale kuldebroer beholdes varmen inne. 

Dette betyr imidlertid ikke at man må velge syntetiske materialer eller gi avkall på pustende konstruksjoner. Tvert imot kan lokale naturmaterialer som halm og leire bidra til å oppfylle standardens krav, samtidig som de tilfører verdifulle egenskaper som fuktighetsregulering og CO₂-lagring.  

Leirepuss er for eksempel både lufttett og diffusjonsåpen, noe som gjør det mulig å bygge passivhus uten plastbaserte dampsperrer og samtidig sikre et sunt og balansert inneklima. Lufttetthet er avgjørende for å bevare varme inne i bygget, men dette står ikke i motsetning til en diffusjonsåpen konstruksjon som tillater fukt å bli transportert ut.

Det finnes flere materialer og membraner som kombinerer lufttetthet med diffusjonsåpenhet. Derfor unngår jeg begrepet pustende, da leire i seg selv er lufttett. «Diffusjonsåpen» er et mer presist begrep som snakker om transport av fukt og kan bidra til å unngå misforståelser. 

Isolasjon og energieffektivitet 

Et vanlig argument mot passivhus er at de krever enorme mengder isolasjon, ofte av et syntetisk materiale som mineralull. Men dette er ikke en svakhet ved standarden selv, det handler om valg av materialer.

Hvis vi i stedet bruker lavutslipp og biogen isolasjon av for eksempel trefiber, cellulose, halm, hamp eller ull, får vi en løsning som er både energieffektiv og bærekraftig. I tillegg fungerer flere av disse som et ekstra karbonlager i husets levetid, de bidrar til diffusjonsåpenhet og kan oppnå samme isolasjonseffekt som konvensjonelle alternativer. 

Det er veldig viktig å tenke strategisk rundt materialbruk. Selv om materialene kommer fra naturen, betyr ikke det at de bør brukes til alt – for eksempel å bygge med massivtre eller massive bærende yttervegger i jord for oppvarmede bygninger. Der finnes det ofte mer effektive og CO₂- besparende materialer som bedre dekker den funksjonen.

Leire krever ikke tykkere genser

Leire er ikke isolerende og er ikke ideelt som yttervegger i norsk klima. I artikkelen Leire – gull for fremtidens arkitektur her i Arkitektur, er jeg veldig glad at leire fremheves som et verdifullt materiale for fremtidens byggeskikk. Men samtidig skapes det også en implisitt forståelse av at leire har sin plass i utvendige vegger. Leire isolerer ikke, og kan sprekke om det blir fuktig fra regnet, og fryser dagen etter, så hvorfor bruke leire i yttervegger?

Selv om det er mulig med lange takutstikk og kan gi mening for uoppvarmede rom, er leire langt bedre egnet til interiør enn eksteriør. I interiørkomponenter kan leirens styrke bli fremhevet. Leiren har blant annet en unik evne til å regulere fukt og forbedre inneklimaet. Det gjør den spesielt godt egnet til interiørvegger, puss, jordgulv, etasjeskiller. Det finnes en lang rekke byggeteknikker og produkter til interiøret som faktisk høyner komfortstandarden.

Yttervegger med høy termisk masse fungerer best i klimaer med store temperatursvingninger mellom natt og dag, noe vi sjelden har i Norge (hvor det stort sett er kaldt). Hvorfor skulle vi sitte inne med genser og fryse når vi heller kan bruke naturmaterialer mer strategisk— og oppnå høy komfort med minimalt energiforbruk? 

Selv om man har en genser på seg, fører dårlig isolerte hus til høyt energiforbruk. Alle vil, på et eller annet tidspunkt, ha det varmt og komfortabelt. Mye forskning viser at en innetemperatur på 19-22 grader er optimal for konsentrasjon og velvære. Noe som er spesielt viktig for helsen til mindre barn og gamle.

På samme måte vil en tilbakegang til enkeltglass eller dårlig isolerte vinduer være et steg i feil retning. Moderne vinduer med trippelglass og minimale rammer, reduserer varmetap betydelig, og sikrer komfortable inneklimaforhold uten trekk og kuldestråling. Vi må se helheten: Hvordan kan vi bruke naturmaterialer strategisk, kombinert med effektive løsninger for å oppnå best mulig energieffektivitet og inneklima?

Det handler ikke om å velge mellom teknologi, komfort og naturmaterialer, men om å forene dem på en fremtidsrettet måte.

Frisk luft og komfort

Et annet vanlig motargument er at passivhus «tar fra oss» naturlig ventilasjon og muligheten til å åpne vinduer. Sannheten er at vinduene fortsatt kan åpnes, men behovet for det reduseres betydelig. I stedet for å måtte lufte ut på grunn av dårlig luftkvalitet, sørger ventilasjon med varme og fukt-gjenvinning for at inneklimaet holder seg stabilt og at luften alltid er frisk. Dette frigjør oss fra ansvaret for kontinuerlig å regulere luftkvaliteten selv – en krevende oppgave som mange ikke lykkes med uten energisløsing, fuktproblemer eller for tørr inneluft.

Passivhus trenger ikke være et kompromiss – det er en mulighet til å forene lavteknologi med høy komfort, bærekraftige materialvalg med energieffektivitet, og innovasjon med tradisjon. Med dette kan vi skape bygninger som ikke bare oppfyller dagens krav, men også peker fremover.

For at dette skal bli en realitet i Norge, må vi skifte fokus: Fra hva passivhus har vært, til hva det kan bli. Fra hva naturmaterialer har vært, til hva de kan være.