Pekefinger i København mot et Oslo 2.0

Vi trenger å løfte blikket og diskusjonene, og arkitektene har evnene til å både forstå og formidle idéer til diskusjonen om overordnende grep.

Av Espen R. Heggertveit

Vi trenger å løfte blikket og diskusjonene, og arkitektene har evnene til å både forstå og formidle idéer til diskusjonen om overordnende grep.

Av Espen R. Heggertveit

Espen R. Heggertveit er arkitekt MNAL, partner i SPEED arkitekter og universitetslektor ved Institutt for urbanisme og landskapsarkitektur, AHO.

Foto: Torgeir Holljen Thon

Danskene har spurt seg hva det er for en hovedstadsregion de ønsker seg for fremtiden, og det er betimelig å spørre oss selv om det samme. Københavns «Fingerplan» har vært styrende for utviklingen av byen siden 1947, og dette ble markert med konkurransen Fingerplan 2.0 som er omtalt av Karl Otto Ellefsen i seneste utgave av Arkitektur.

Konkurransen søkte en hundreårsvisjon, med langsiktig, helhetlig utvikling i motsetning til dagens bitvise utbyggingsparadigme, ikke ulikt forholdene her hjemme.

Ellefsens tekst dekker konkurransen og vinnerforslaget godt, selv om det ikke stemmer at det kun var danske kontorer som deltok. Vi i SPEED sendte inn et bidrag, sågar i samarbeid med tyske SMAQ, hvor vi i motsetning til det som var normen for de innsendte bidragene erstattet Fingerplanen med en nytolkning av bylandskapet som en mosaikk, i en «Puslespillplan».

I etterkant har vi gjort oss noen erfaringer på kontoret som vi tror vil være overførbare til diskursen her hjemme:

– Fingerplan er et kjært motiv som står sterkt hos danskene, og taler for at form og figurer fungerer i byutvikling.

– Selv om det var en konkurranse i storskala urbanisme, var den populær. Det kom inn 47 bidrag, fra blant andre veletablerte kontorer som COBE og vinneren, Vandkunsten.

– Konkurranseformen var tydelig, arbeidskravene håndterbare og kriteriene rettferdige: En ren idékonkurranse, hvor fem bidrag gikk videre til en fase 2 for videreutvikling før én vinner ble kåret, med krav om at deltakerne måtte være medlem av danske akademisk- eller annen skandinavisk arkitektforening (dog hvor åpningen for øvrige skandinaviere kom litt sent og nok var litt underkommunisert).

Det er mye vi kan lære av våre naboer i øst og syd, som nyeste utgave av Arkitektur, dedikert til Norden, trekker frem. Og kanskje danskene så til tyskerne, som i 2020 arrangerte idékonkurransen Berlin-Brandenburg 2070 for utvikling av fremtidens metropolis, da for å markere at det var gått hundre år siden opprettelsen av Groß-Berlin?

Nevnte SMAQ hentet SPEED inn til å bidra da de gikk videre til en fase 2 tilsvarende modellen til den danske konkurransen, hvorpå vi har fulgt diskusjonen som har oppstått som følge av konkurransen.

En viktig parallell mellom de to konkurransene er at de i begge tilfeller er initiert av lokale arkitektforeninger, henholdsvis Københavns fraksjon av Akademisk Arkitektforening og Arkitekt- og ingeniørforeningen i Berlin-Brandenburg, med støtte fra andre aktører.

I begge tilfellene var det arkitektene selv som satt dagsorden, og fremmet arkitektens rolle i diskusjonen rundt byutvikling.

Konkurransen med Fingerplan 2.0 ble finansiert av Dreyers Fond, hvis misjon er å støtte almennyttige formål med særlig fokus på arkitekt- og advokatbransjen. Arkitektforeningen forsøker nå å gjøre visjoner til handling, gjennom å presentere forslagene for både lokale og nasjonale beslutningstagere og holde liv i samtalen, så en ny, ambisiøs revisjon av Fingerplanen kan bli til virkelighet.

Når vi vender blikket hjem, er det i 2029 hundre år siden Harald Hals’ generalplan for Oslo, en anledning vi kan benytte til å tenke nytt rundt utviklingen av vårt eget hovedstadsområde. En by med en mangefasettert identitet, som forringes av at byen ikke planlegges på bakgrunn av en helhetlig strategi, er et tema min kollega Eirik Stokke-Mikalsen og jeg utforsker sammen med fotograf Simen Øvergaard med utgangspunkt i Groruddalen, i boken «Groruddalen på tvers». Et glimrende eksempel på et sted med tydelige karakteristikker som forvitrer i en gradvis og stykkvis utvidelse med fremmede tolkninger av karrébebyggelse hentet fra sentrumsområdene.

Vi trenger å løfte blikket og diskusjonene, og arkitektene har evnene til å både forstå og formidle idéer til diskusjonen om overordnende grep. Tilnærmingene bør planlegges langsiktig og nedslagsfeltet kan bli større om det er et samarbeid med flere aktører, da gjerne òg stiftelser som en økonomisk kraft.

Én måte, kan være som idékonkurranse for en egen hundreårsvisjon, en Generalplan for Oslo 2.0, hvor arkitektene er med å sette premissene for utviklingen og debatten.