Rik, men elendig

I debatten fremhevet Prestbakmo de gode Gnist-prosjektene fra DOGA. Vi er helt enige om at de er viktige, men budsjettet (som så vidt meg bekjent ligger på rundt 10 millioner kroner) er jo som en dråpe i havet å regne. Det må mye sterkere politisk vilje og handling til for å få til den stedsutviklingen som landet fortjener.

En nasjonal arkitekturpolitikk (eller «Nasjonal stedsplan») behøver selvfølgelig ikke å bety at Staten skal bestemme hva som er pent eller stygt eller å overstyre lokaldemokratiet, slik Prestbakmo synes å tro.

Det kan – og bør – handle om å:

– Formulere visjoner for hva vi som samfunn vil med våre byer og steder, og arbeide for å realisere dem («business as usual» fungerer åpenbart ikke!).

– Å styrke offentlige aktørers kompetanse og muligheter for å lede byutvikling sammen med lokalsamfunn, institusjoner og innbyggere.

– Samarbeide med andre aktører og private utviklere om å oppnå samfunnsmål som for eksempel bedre folkehelse, sosial inkludering, bærekraft og økt biodiversitet.

– Skape insitamentsstrukturer som belønner eiendomsutviklere som bidrar til god, stedsforankret og bærekraftig byutvikling – og som utfordrer generisk, kortsiktig og industriell boligbygging.

– Gjøre det attraktivt å transformere eksisterende bygg, bygge bærekraftig og bidra til biodiversitet.

– Redusere risiko i innovasjonsprosjekter, slik at flere blir ansporet til å bidra til å utvikle fremtidens by- og stedsutvikling.

... og mye annet. Poenget er at arkitekturpolitikk handler om mye mer enn estetikk; det handler om samfunnsbygging og hvilke mulighetsrom hverdagens liv og fellesskaper utspiller seg i.

Bergens byarkitekt Maria Molden har formulert et strålende og enkelt mål for Bergens arkitekturpolitikk: det handler om å skape «kortreist lykke». Det er faktisk en god ledestjerne, sammen med byens ellers korte og forbilledlige arkitekturpolitikk.

Jeg har tidligere hatt fornøyelsen av å delta i Innspillsforum for arkitektur, bokvalitet og nabolag, som skulle bidra med forslag til det som den gang het het Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Her formulerte vi en rekke forslag, herunder behovet for en aktiv arkitekturpolitikk for hele landet. 

Det er snart tre år siden. Ingenting har skjedd.

Konklusjonen nasjonalt er så langt dessverre nettopp slik Geir Brendeland skriver i artikkelen på Arkitektur som startet samtalen: Vi bygger så stygt fordi vi som samfunn ikke vil mer.

Men er det virkelig ikke større appetitt på at vårt samfunn skaper byer, steder og bygg som er virkelig bra? Hvorfor skulle vår samtid, den rikeste av alle epoker, stå tilbake for tidligere tiders arkitektur og stedsutvikling? Hvor er politikerne som vil få til mer?