Meninger / Debatt
Strengere forskriftskrav styrker arkitektens handlingsrom
Av Kristian Edwards
Se ilden lyse – med norsk arkitektur
Skal ikke vi snart ta ansvar og arrangere OL, spør Even Bakken.
Av Even Bakken
Skal ikke vi snart ta ansvar og arrangere OL, spør Even Bakken.
Av Even Bakken
Even Bakken er landskapsarkitekt og gruppeleder for park og uterom i Norconsult.
Foto: privatEtter et historisk OL med medaljefest og nye, eventyrlige norske idrettsprestasjoner, er det ikke rart at spørsmålet igjen melder seg: Skal ikke vi snart ta ansvar og arrangere OL i 2038?
Sist gang Norge sto som vertskap for vinterlekene, under vinter-OL 1994, fikk vi ry på oss for å levere «the best Olympic Winter Games ever». Det er store sko å fylle på nytt. Men arven handler om mer enn folkefest og medaljer. Den handler om utvikling, arkitektur og langsiktig samfunnsbygging.
Lekene kostet også i 1994. Den endelige regningen endte på rundt 11 milliarder kroner, og de statlige utgiftene ble over 500 prosent høyere enn det opprinnelige budsjettet, har jeg lest. Samtidig sitter vi igjen med anlegg som fortsatt er i aktiv bruk, og som fortsatt setter standard for bærekraftig drift av idrettsanlegg.
Arkitekturen i 1994 var banebrytende. Under mottoet «White-Green Games» ble moderne design forent med naturen. Lokale materialer som tre, stein og betong ble brukt med respekt for landskapet. Anleggene ble lagt inn i terrenget, ikke oppå det. Prosjektet løftet miljøbevisstheten og introduserte robuste miljøstandarder som var forut for sin tid.
I dag er anleggene i Lillehammer olympiapark, fra Lysgårdsbakkene og Håkons hall til Gjøvik Olympiske fjellhall, sertifisert gjennom Miljøfyrtårn. Under vinter-OL for ungdom 2016 ble 9 av 10 konkurranseanlegg fra 1994 gjenbrukt 22 år etter bygging. Alle de ti nye anleggene som ble bygget til lekene i 1994, er fremdeles i kontinuerlig bruk. Fra hoppbakker til ishaller, fra langrennsløyper til bob- og akebane: Anleggene har vært grobunn for nye generasjoner utøvere, og for norsk dominans i vintersport som vi alle gledes over.
Slik ser ikke OL-arven ut overalt. Etter vinter-OL 2006 i Italia står flere anlegg i dag forfalne og rustne. 38 milliarder kroner investert, og anlegg som etter 20 år fremstår som monumenter over manglende etterbruk. Det er et sjelsettende syn.
Årets OL i Italia, med nye anlegg, kostet cirka 67 miliarder norske kroner.
Kontrasten er tydelig: OL kan enten bli et varig løft for samfunn, arkitektur og byggeskikk, eller kostbare symboler for olympiske leker uten fremtid. Skal Norge arrangere OL i 2038, må vi investere klokt i alle ledd: fra byplanlegging og arkitektur til leverandørkjeder og fremtidig drift. Geografisk plassering må baseres på reell, langsiktig bruksverdi, ikke på spektakulære postkortmotiv. Anleggene må inngå i en fremtidsrettet tettsteds- og byutvikling, styrke lokalsamfunn og ta hensyn til naturen.
Vi må bruke lekene til å fremme hele bredden av det norske samfunnet, som et krafttak for innovasjon, stedsutvikling og byggekunst.
OL må bli en motor for kvalitet i arkitektur og håndverk, og samtidig skape anlegg som fremmer idrettsglede for barn og unge i tiår fremover, parallelt med at de legger til rette for toppidretten.´
Når jeg leser om de norske investeringene fra 1994 blir jeg stolt av det norske samfunnet og det arkitektstanden leverte i 1994. Vi kommer neppe til å kotere langrennsløypene med ti centimeter for hånd neste gang. Men vi kan, og bør, levere minst like høy kvalitet i arkitektur, planlegging, materialbruk, bærekraft og etterbruk. Vi skal ikke være gratispassasjerer i de olympiske lekene. Vi skal bygge med klokskap for fremtiden.
Jeg vet ikke med dere, men i mitt bryllup var det fortsatt «Se ilden lyse» med Sissel Kyrkjebø som skape den beste stemningen på dansegulvet – 27 år etter OL på Lillehammer. OL har bygget også felleskap, samhold og samfunnsverdi.
Heia nytt OL til Norge, og gratulerer til våre fantastiske idrettsutøvere!
