Skjønnhet er det eneste som kan redde oss

For det første: Estetiske vurderinger betyr noe. Allmennhetens engasjerte og standhaftige fordømmelse av dagens byggeri har for lengst undergravet troverdigheten til de som mener at estetikk er subjektivt, vilkårlig og relativt. Det hviler noe desperat og ubehjelpelig over en arkitekt som etter å ha blitt anklaget for å ha tegnet en stygg bygning, velger å forsvare seg ved å hevde at skjønnhet er relativt.

Poenget mitt er ikke nødvendigvis at slike bortforklaringer lyder hult med tanke på befolkningens generelle samstemthet hva gjelder modernistisk arkitektur (som fremveksten av Arkitekturopprøret illustrerer). Poenget er snarere at en slik, relativistisk arkitekt høres ut som en tannlege som bagatelliserer pasientens tannverk ved å påstå at smerten bare er en kulturelt konstruert, subjektiv erfaring som knapt er verdt tannlegens oppmerksomhet. Siden pasienten ønsker å bli kvitt tannverken, og tannlegen nekter å gi behandling, hvordan kan tannlegen i det hele tatt være freidig nok til å kreve honorar?

På lignende vis, dersom en arkitekt nekter eller er uskikket til å hensynta estetikk, hvordan kan vedkommende forvente å motta betaling for sine «arkitekttjenester»? Selvsagt gjør utdannede arkitekter nytte for seg innen prosjektledelse, bygningsdokumentasjon, søknadsarbeid og lignende. Men likevel, dette er oppgaver som like gjerne kunne ha blitt løst av andre yrkesgrupper. Dersom vi tar relativismen på alvor og erklærer bygningers estetiske kvaliteter irrelevante, vilkårlige og overflødige, hva er det i så fall de med arkitektkompetanse kan bidra med, og som andre yrkesgrupper ikke løse på en tilsvarende eller bedre måte?

Dette spørsmålet er særlig prekært med tanke på dagens situasjon i byggebransjen, hvor planløsninger styres av eiendomsutviklere, konstruksjon av ingeniører og så videre. Med andre ord, dersom vi godtar at skjønnhet er relativt og irrelevant, dersom arkitekter ikke kan forventes å bidra til å forbedre de estetiske kvalitetene i våre omgivelser, finnes det da overhodet noe som arkitekter gjør bedre enn andre? Kan de brødfø seg som arkitekter? Eller sagt på en annen måte, hvorfor trenger samfunnet arkitekter og arkitektskoler når det de gjør kan gjøres bedre av andre? 

En særlig påfallende tendens hos dagens arkitektstand er dens omfavnelse av estetisk relativisme eller fullstendige avvisning av estetiske hensyn. Det at slike ytringer øker i takt med krisestemningen i faget kan nærmest minne om et faglig og profesjonelt dødsønske. På den ene siden er det forholdsvis få profesjonelle arkitekter som faktisk beskjeftiger seg med arkitektur når de er på jobb. Istedenfor jobber de ofte som prosjektledere, tar seg av det administrative eller lignende. Svært få arkitekter får anledning til å tegne (les: formgi) i nevneverdig grad, og i mange tilfeller hadde nok andre aktører fått jobben gjort på en tilsvarende måte.

Det hele er et sørgelig resultat av disse menneskenes opprinnelige beslutning om å bli arkitekt, og ikke minst deres forventning om en godt betalt, kreativ jobb, som arkitektstudiet jo har fristet med. Ute i arbeidslivet er jobben sjeldent kreativ, og lønnen er lavere enn hos yrkesgrupper med tilsvarende utdannelseslengde. De fleste arkitekter jeg kjenner lever et liv i stille desperasjon. På den andre siden bør det nevnes at allmenhetens respons på det de tegner når anledningen byr seg ofte er negativ eller bent frem fiendtlig. Merkelig nok er det arkitektenes egne favoritter – verkene som vinner konkurranser og priser – som vanligvis blir gjenstand for den sterkeste kritikken fra befolkningen.

Det finnes en avgrunn mellom de formsvarene som verdsettes av arkitektstanden, og de som den øvrige befolkningen bifaller. Det er vanskelig å tenke seg en periode hvor arkitektyrket har vært mindre verdsatt enn nå, spesielt når det gjelder deres kompetanse i å utforme estetisk tilfredsstillende bygninger. Og så lenge arkitekter ikke kan tegne fine ting, så lenge andre kan gjøre en like god jobb, er det uklart hvor lenge vi kommer til å behøve dem. 

Trusselen om at de som kaller seg «arkitekter» kan erstattes av andre, bør ikke avfeies uten videre. I tidligere tider utgjorde tekniske tegnere en stor del av staben på arkitektkontorene. Dette var medarbeidere som etter et par års opplæring var i stand til å bidra i tegningsproduksjonen, produsere detaljtegninger og håndtere tekniske, juridiske og administrative oppgaver i forbindelse med arkitektenes prosjekter. Selv om det kanskje er ufint å si det, er det ikke desto mindre en kjensgjerning at store deler av de vi i dag kaller praktiserende arkitekter med femårig utdannelse enkelt hadde kunnet blitt erstattet av gammeldagse tekniske tegnere med to års opplæring, uten at driften ved arkitektkontorene ville lidd nevneverdig.

Elefanten i rommet er imidlertid ikke at mange arkitekter er overkvalifiserte for sitt arbeid. Det reelle problemet er snarere at det er høyst uklart hvorvidt de faktisk er overkvalifiserte, fordi mengden arkitektur-utdanning de har mottatt gjennom sitt femårige masterstudium er diskutabelt. Selv om arkitekturutdannelsen varierer fra institusjon til institusjon, finnes det likevel klare, felles tendenser som er vanskelige å forstå uten å ta historisk utvikling og kontekst med i betraktningen. 

Opprinnelsen til vårt nåværende uføre kan spores tilbake til den globale omfavnelsen av modernismen etter annen verdenskrig. På denne tiden ble arkitektkontorene av økonomiske årsaker tvunget til å kaste formal-estetiske hensyn over bord, til fordel for kommersielle interesser. Mengden oppdrag sprengte snart tegnestabens kapasitet til å utforme fasader og produsere detaljerte tegninger på samme måte som tidligere. Vi vet alle hvordan etterkrigsfasader ser ut.

Fraværet av visuelle og formal-estetiske kvaliteter i etterkrigsarkitekturen ble gjennom 1970-årene gjenstand for massiv allmenn misnøye, som bøkene til Peter Blake, Brent Brolin og Tom Wolfe tilkjennegir. Problemene ble også vedgått av arkitektstanden selv, modernismens mest prominente fanebærere inkludert. Walter Gropius innrømmet at hans generasjon hadde gjort seg skyldig i «å produsere grufulle og ensformige boligprosjekter.» Mies van der Rohe erkjente problemet, men klandret offentligheten: «Sosiologene maner oss til å ta hensyn til menneskene som bor i bygningene. Dette er et sosiologisk problem, ikke et arkitektonisk problem.» Rivningen av Pruitt-Igoe-leilighetskomplekset i St. Louis i 1972 anses gjerne som øyeblikket da den allmenne troen på modernismen falt i grus.

Det var imidlertid vanskelig å finne noe fornuftig alternativ. Arkitektskolene hadde for lengst sluttet å undervise i den formal-estetiske tilnærmingen til formgivning som hadde vært rådende før annen verdenskrig. Postmodernistenes bestrebelser i å gjenoppta tråden endte i fallitt, fordi deres strategi tok utgangspunkt i modernismens misoppfatning om at klassisk formgivning handler om å klistre vilkårlige ornamenter på fasader. Det skulle ta femten år før kunnskapen om klassisk formgivning var noenlunde gjenvunnet. De første klassiske prosjektene dukket ikke opp før slutten av 1980-tallet.

Arkitekter flest fortsatte imidlertid i den samme gamle tralten, men med en ny vri. Fra og med 1970-tallet, da misnøyen overfor modernismen hadde stått som sterkest, begynte mange arkitekter å rettferdiggjøre sine modernistiske formsvar med teoretiske maksimer som avfeide visuelle og formal-estetiske hensyn. Det første skrittet i denne retningen var Christian Norberg-Schulz omfavnelse av «New Look»-psykologiens maksimer i sin arkitekturteori, hvor påstanden om at visuell persepsjon avhenger av de tanker og assosiasjoner man knytter til objektene man ser, står sentralt. Med andre ord, ethvert visuelt synsinntrykk av en bygning avhenger av det «meningsinnholdet» bygningen måtte vekke i en.

Andre, beslektede forklaringsmodeller fulgte, og de siste femti årene har vært et oppkomme av lignende «teorier» innen arkitekturfaget: At arkitektur legemliggjør «stedets ånd», en slags mystisk korrespondanse mellom bygning og dets lokasjon; at arkitektur egentlig er tekst; at arkitektur uttrykker «pleasures of unease» eller «the presence of absence»; at arkitektur handler om taktile, olfaktoriske og gustatoriske kvaliteter, det vil si at en bygning først og fremst erfares gjennom berøringssansen, luktesansen og smakssansen.

Den felles misjonen ved disse «teoretiseringene» er på den ene siden å undergrave relevansen av visuelle og formal-estetiske kvaliteter innen arkitektur, og på den andre siden å underbygge de kommersielle interessene til en profesjon som for lengst har mistet evnen til å tegne bygninger som folk liker. 

Problemene som oppstår som følge av diskrepansen mellom arkitekters og ikke-arkitekters forventninger til arkitektur kommer også til uttrykk ved arkitektskolene, som jo rekrutterer sine studenter fra ikke-arkitektenes rekker. Ferske arkitektstudenter forventer typisk nok at undervisningen handler om utforming av bygninger og at visuelle og formal-estetiske kvaliteter spiller en rolle. Det var imidlertid på 1990-tallet, i dekonstruktivismens glansdager, at arkitektskolene forstod at ved å forvirre og villede studentene, få dem til å lese uforståelige tekster, fremsi svada som høres dyp og høystemt ut og oppfordre til ulike former for irrasjonell oppførsel, var det som skulle til for å kurere dem for deres visuell-formale forventninger.

Det var på denne tiden man begynte å be arkitektstudenter om å bake kake eller opptre med dans for å bestå sine prosjekteringskurs. Jeg husker selv hvordan jeg ble invitert som sensor i et prosjekteringskurs hvor en student fremførte seks sider meningsløs tekst. Kandidaten forklarte etterpå at de hadde lært at alt er tekst.

Den gang var det gjengs at undervisere gav sine studenter prosjekteringsoppgaver som var beskrevet med ett eneste ord, som for eksempel «threshold» eller «interstices». Jeg vet om en arkitektskole hvor en student dekket kjøkkenbordet sitt med et stort papirark i begynnelsen av semesteret, spiste ved bordet gjennom semesteret, og tegnet linjer mellom feltene med og uten matflekker i slutten av semesteret. Dette skulle være studentens besvarelse på en prosjekteringsoppgave hvis beskrivelse lød «boundary». Det hele endte med at vedkommende vant prisen for «årets studentprosjekt».

Ved en annen skole ble studentene bedt om å se tyske 1920-tallsfilmer gjennom en hel uke, for så å uttrykke filmenes handling i støpt betong. Resultatet ble betongklosser av ulike størrelser. Den påfølgende prosjektgjennomgangen, hvor studentene desperat forsøkte å relatere betongklossene til filmenes innhold, er noe av det mest bisarre jeg har opplevd gjennom mine tretti år som arkitekturunderviser.

Når man først oppdaget hvor effektivt man kunne undertrykke studentenes estetiske forventninger og kritiske tenkning ved å forvirre dem, ble disse teknikkene ytterligere utviklet og raffinerte, selv etter at dekonstruktivismen gikk av moten på slutten av 1990-tallet. Så vidt jeg vet forekom det aldri at studenter ble instruert til å oppsøke et bestemt sted, sniffe inn lukten på stedet, for så å tegne lukten, før utgivelsen av Steven Halls, Alberto Pérez-Gómez’ and Juhani Pallasmaas Questions of Perception i 2007.

Ved å vektlegge slike ting i starten av studiet kunne arkitektskolene effektivt kue studentenes visuelle og formal-estetiske forventninger, svekke deres evne til kritisk tenkning, befeste deres lydighet overfor faglige autoriteter og sile ut studenter hvis estetiske sensibilitet eller analytiske tilbøyeligheter stod i veien for å innta rollen som «arkitekt». 

Det finnes imidlertid grenser for hvor lenge man kan sage over grenen man sitter på. Internett og sosiale medier gjør det stadig vanskeligere å skjule arkitektstandens manglende evne til å oppfylle sitt grunnleggende formål og arkitektutdannelsens utilstrekkelighet når det gjelder å forberede fremtidige arkitekter på rollen som samfunnet forventer at de skal fylle. Og det at internett-sfæren i stor grad ignoreres gjør bare ting verre.

De siste årene har en rekke arkitekter gått til frontalangrep mot Arkitekturopprøret og anklaget dem for å ikke ha forstått at arkitektur handler om så mye mer enn hvordan bygninger ser ut. De har for så vidt et poeng, men det er stadig uklart hvorvidt dette «mer» er noe andre yrkesgrupper kan gjøre på en tilsvarende eller bedre måte enn arkitekter. Ingen bestrider, for eksempel, at bærekraft er viktig, men det å sette solcellepaneler på bygninger er strengt tatt noe som ingeniører er langt mer kvalifisert til enn arkitekter.

For ikke å snakke om arkitektenes «teoretiske» krumspring. En arkitekt som forsøker å rettferdiggjøre sitt estetisk mislykkede prosjekt ved å hevde at dets form uttrykker en eller annen dyp mening, har i samme åndedrag overskredet tålegrensen for hva offentligheten kan akseptere som troverdig. En slik arkitekt minner mer enn noe annet om en kokk som forklarer sine restaurantgjester at ja, selv om maten de fikk var forferdelig, og ja, selv om de måtte kaste opp etter å ha fortært elendigheten, er måltidet likevel et vellykket uttrykk for den blå himmel.

Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan befolkningen ville reagert overfor en mer «fenomenologisk» fundert forklaring, som for eksempel: «Jo visst, ærede klient, bygningen jeg har tegnet er stygg som et uvær, men De skulle virkelig prøve å smake på fasadens utsøkte murpuss». Hvem behøver slike arkitekter?

Det samme gjelder for så vidt for arkitektutdanningen. Her er problemet riktignok at samfunnet i praksis hadde kunnet klare seg helt fint uten femårige mastergrader i arkitektur, og heller hadde kunnet ta til takke med to-treårige tegneløyver som tross alt er billigere og derfor et bedre alternativ. I en artikkel på arkitektur.no den 6. juni 2024 presenterte rektor ved AHO en masteroppgave i arkitektur(!) hvor en student hadde «laget parfymer fra lukter hun har sanket i Hong Kongs skoger» for å besvare spørsmålet: «Hvordan navigerer villsvin seg i landskapet?».

Det burde være uproblematisk å påpeke at en slik studie strengt tatt ikke handler om arkitektur, mens kandidaten har brukt massevis av tid og offentlige midler på å fullføre oppgaven sin. Poenget mitt med å henvise til denne oppgaven er ikke å kritisere AHO som sådan – jeg har heller ikke hatt anledning til å lese arbeidet – og jeg er klar over at lignende oppgaver også forekommer ved andre skoler. Jeg ønsker snarere å reflektere over hvordan den øvrige befolkning mon reagerer på måten oppgaven blir presentert i nevnte artikkel. Det at oppgaven i det hele tatt har blitt godkjent ved AHO vitner om at det tiende semesteret av deres femårige masterutdanning i arkitektur er overflødig, og at samfunnet potensielt kan spare betraktelig ved å redusere studieprogrammet til ni semestre i stedet for ti.

Det samme gjelder andre arkitektskoler. Ettersom dette ene eksempelet demonstrerer at velrenommerte skoler som AHO kan tilby tilstrekkelig arkitektutdanning på ni semestre, bør andre skoler også kunne gjøre det samme. Ytterligere nedskjæringer av offentlig pengebruk vil kunne foreslås på bakgrunn av at lignende emner undervises ved andre arkitektskoler. Undervisernes bisarre og pseudointellektuelle forsøk på å kaste blår i øynene på sine studenter spres som ild i tørt gress på nettet, og dette undergraver ikke bare arkitektutdanningens kredibilitet, men også behovet for den. Hvorfor skal skattepenger kastes bort på en arkitektutdanning hvor studentene lærer å tegne lukt eller studere villsvin?

Uavhengig av hvor ubehagelig Arkitekturopprørets kritikk måtte forekomme mange i arkitektur-etablissementet, er den like fullt et opprop for å redde arkitektfaget og dets utdanningsinstitusjoner. Hvorvidt dette er mulig, vet jeg sant å si ikke. Og jeg må innrømme at jeg frykter at ting har gått for langt. Men jeg vet at mennesker ikke kan utstå en tilværelse uten skjønnhet, og at dersom yrkesutøvere som kaller seg «arkitekter» ikke er i stand til å besørge skjønnhet for det brede lag av befolkningen, ja, da vil sanne arkitekter tre frem fra steder utenfor arkitekturinstitusjonene og skape den.