Meninger / Debatt
Oslos autoritære byutvikling i høyden
Av Anders Moen Hagalisletto
Slipp arkitektene fri (fra dogmer) – det er vår!
La arkitekter slippe fri fra dogmer og stilistiske begrensninger som står i veien for den kreativiteten og viljen de fleste arkitekter har til å skape human òg vakker arkitektur, skriver Gisle Løkken.
Av Gisle Løkken
La arkitekter slippe fri fra dogmer og stilistiske begrensninger som står i veien for den kreativiteten og viljen de fleste arkitekter har til å skape human òg vakker arkitektur, skriver Gisle Løkken.
Av Gisle Løkken
Gisle Løkken er sivilarkitekt MNAL i 70°N arkitektur, stipendiat ved Institutt for arkitektur og planlegging, NTNU, og tidligere president i Norks arkitekters landsforbund.
Foto: PrivatI den pågående diskusjonen om samtidsarkitekturen kan det være lett å tenke at noen av de underligste argumenter og påstander er uvesentlige, men enkelte tendenser er i sin ytterste konsekvens omfattende og sammenfaller med tidstypiske og destruktive politiske og ideologiske strømninger i samfunnet.
Det er for eksempel de stadig nye forsøkene på å begrense og kategorisere arkitekturen (og arkitektene) i snevre ideologiske båser der veldig få av oss vil være. Det er rop om mer regler og styring – spesielt av arkitektur som form og estetikk – som om arkitektene trenger enda mer vilkårlig byråkratisk skjønn enn det plan- og bygningslovens § 29-2 allerede hjemler.
Og det er tendenser til å vrenge på meninger og historiske fakta for å få det til å passe til eget narrativ. Det siste kan skyldes bevisst manipulering eller mangelfull kunnskap, men alle eksemplene begrenser arkitektens kreativitet og handlingsrom – deres bidrag til en konstruktiv samfunnsutvikling i et kriseparadigme.
Mange ønsker åpenbart å sementere en dikotomi mellom «klassisk» og «moderne» arkitektur som om dette er det viktige arkitekter skal bruke sin kunnskap og kreativitet på, og noen setter likhetstegn mellom «lokal byggeskikk» og «klassisisme» slik for eksempel Liv Benedicte Brekke gjør i sitt innlegg i Arkitektur – underforstått at modernismen er noe fremmedartet.
At byggeskikkens «far» Eilert Sundt vektla at byggeskikk er «en dynamisk kraft, et produktivt møte mellom det hevdvunne og tradisjonelle, og de nye metodene og idéene» – burde i så henseende kanskje reflekteres dypere.
Men når Brekke i samme innlegg skriver at «klassisk arkitektur for mange assosieres med konservatisme, penger og Trump», er dette, bortsett fra at jeg vil tilføye makt, korrekt observert, men slettes ikke tilfeldig. I Klassekampen 25. mai skriver Olav Elgvin innsiktsfullt om hvordan konservatismen brer seg i Europa, særlig blant ungdom – og i stedet for å kjempe for et åpent velferdssamfunn, mot klimaendringer, miljøødeleggelser, krig og dyp urettferdighet, er det viktigste blant unge blitt å ikke falle utenfor eller bli stemplet som «en taper».
Det gjør at unge mennesker i stigende grad stemmer på ekstremt konservative og autoritære politikere som vil ødelegge den humanismen våre demokrati bygger på.
La det ikke være noen tvil, ropet om klassisk arkitektur tilhører den samme konservatismen, selv om det ikke alltid er like tydelig å se i enkelttilfeller. For i motsetning til slik det ofte fremstilles var det modernistiske manifest (eller: Athen-Charteret 1933) et radikalt sosialt reformprogram som i sin essens hadde som mål å fremme sosial rettferdighet og velferd. Og i motsetning til slik det like ofte fremstilles, er ikke «klassisk» arkitektur human, men (med tungt historisk belegg), brukt av totalitære regimer for å dominere og uttrykke makt.
I mitt forrige innlegg i Arkitektur den 10. mai, argumenterer jeg med Bruno Latour for fornyelse av «det kritiske sinn». Latour advarer mot å «kjempe mot feil fiender» i den forstand at vi ikke må la oss avlede av populistiske strømninger, men avsløre hva som faktisk truer mennesker og miljø.
For det er ikke de sosialt bevisste arkitekter som initierte modernismen i begynnelsen av 1900-tallet eller deres idealistiske ekvivalenter i dag som er fienden, men markedsliberalismen og kapitalismen som har forvrengt og vulgarisert ambisjonen om likhet og rettferdighet i samfunnet. På samme måte vil ikke nydyrking av klassisk arkitektur bringe humanisme i arkitekturen, men tildekke de virkelige problemene og tjene autoritære krefter som motarbeider en åpen og fordomsfri samtale.
For den nyliberalistiske kapitalismen trives i alle typer regimer – spesielt de autoritære.
Som en kur mot ignoranse og enfold finnes det mange lysende eksempler i historien, på arkitekter som har brukt sin romlig-estetiske kompetanse for å skape etisk og vakker arkitektur – der mål og hensikter har vært helt andre enn sementerte stiluttrykk eller akkumulering av kapital.
I norsk sammenheng har jeg spesielt lyst til å nevne Svein Hatløy, som bruke et helt liv på å utforske skjæringsfeltet mellom den stedskunnskapen som lå i det vestlandske landskap og byggetradisjon, og de progressive ideene om «åpen form» som kom fra modernismen, og da spesielt fra Team 10-arkitekten Oskar Hansen. I dette ble arkitektur noe personlig og relasjonelt; rom, materialer, sted og historie, men også tilblivelse. Åpen form betyr derfor det motsatte av ideologisk baserte begrensninger – er eksperimentell og utforskende og bygger på etisk-estetisk forståelse av hele det komplekse feltet arkitektur virker i.
La oss derfor slutte å «kjempe mot feil fiender» og heller danne en diskurs som er fremtidsrettet – der arkitekter slipper fri fra dogmer og stilistiske begrensninger som står i veien for den kreativiteten og viljen de fleste arkitekter har til å skape human òg vakker arkitektur.
