Språk er både viktig og morsomt – det kan vi vel være enige om

Men vi har noen utfordringer; for det første er arkitekter i dag «tvunget» til å skrive og snakke, fordi vi i økende grad blir avkrevd skriftlige utredninger og begrunnelser der tegninger tidligere gjorde jobben (ja, slik er det i helt vanlige regulerings- og byggesaker). Det er selvsagt fordi arkitekters tegninger blir vurdert av personer med bakgrunn i helt andre fag (som f.eks. jurister) som primært forholder seg til skrift, og i liten grad kan lese tegninger. 

For det andre vil jeg mene at mange arkitekter er ganske dårlige til å snakke og skrive om arkitektur, kanskje spesielt sin egen (selv om eiendomsmeklere, utbyggere og reklamefolk, journalister og politikere er verre, får vi fortsette å snakke om arkitekter her). Det er nok å lese noen tilfeldige byggesøknader (redegjørelse for estetikk f.eks.) – eller noen avisartikler der arkitekter skriver om sine prosjekter. Jeg har noen eksempler i mitt arkiv, som har stor underholdningsverdi, men som dessverre er triste for faget.

Kanskje er vi unnskyldt, fordi vi er presset over i en rolle vi ikke er trent i, for hvem skal kunne kreve at en god arkitekt også skal være en god skribent eller formidler. Men det er også vår egen feil, fordi vi ganske ukritisk har akseptert premisser satt av andre, og i tillegg mangler respekt for både språk og kommunikasjon, som noe som krever kunnskap.

Det er nok vanskelig å «ta tilbake» tegningens hegemoni (tegninger er jo tross alt abstraksjoner det viser seg at både folk flest og byggesaksbehandlere sliter med å forstå) – så da er det kanskje vi arkitekter som skal bli sikrere i vårt språk, og også mer etterrettelige. I dag brukes det mange adjektiver og buzz-ord som dessverre ikke alltid passer til sakens realiteter.

At dette bør bety høyere presisjon og utvikling av en fagintern diskurs, er jeg ganske sikker på, men det bør ikke bety forsimpling. Fordi, som Siv Bleiklie helt korrekt kommenterer på Arkitekturs facebook-innlegg: «Noen ganger er det fint å ha et rikere språk, eller i det minste noen flere ord for å kunne si noe mer enn «stygt» og «pent» om husene og rommene vi beveger oss i, mellom og rundt».

Og, vil jeg legge til, for å ha enda flere og bedre hjelpemidler til utvikling av god arkitektur, i en stadig mer krevende virkelighet. For et rikt språk har mange nyanser, og fornyer seg selv for til enhver tid å kunne beskrive et mangfold av tilstander og uttrykk – som «medisin» mot forsimpling og ensretting.

Da kan vi nok ikke fortsette å forsøke å tilfredsstille de som stadig mer høylytt hamrer inn at det «bare» er et spørsmål om pent og stygt – fordi det gir ikke mening, verken språklig eller arkitektonisk (med andre ord en kamp vi ikke kan vinne).

I en slik forsimplet og todimensjonal verden kan det ikke utvikles god arkitektur, og jeg tror heller ikke det er et godt sted å leve. Så i stedet for å redusere, må vi utvide og utvikle språket både i og om arkitektur, det tror jeg er en god plan.