Store, mellomstore eller små?

De store ingeniørkontorene har i mange år drevet intenst oppkjøp av arkitektkontorer over hele Norge og Skandinavia, slik at de fleste har skaffet seg lokal forankring over hele landet. De har derved kunne utføre store deler av prosjekteringen på større prosjekter i sine sentralt plasserte, store kontorer rundt om i de største byene hvor det er lettere å skaffe arbeidskraft. 

De store kontorene har i dårlige tider økonomiske reserver til å kunne underby de små- og mellomstore både på kapasitet og pris, og vi kjenner til konkurranser/prekvalifiseringer hvor timeprisene som de offentlige har akseptert er langt under det som er gjennomsnittlig pris i markedet, eller hva som det er mulig å drive et mindre arkitektkontor for.

Dette er etter hvert blitt et stort problem for de mindre kontorene, med generelt liten kapitalbase, å konkurrere på pris i et marked hvor pris er blitt den overveiende viktigste faktor for de offentliges innkjøp av konsulenttjenester.

Vi mener at det offentlige ikke skal velge konsulenttjenester som åpenbart er langt under markedspris, da dette er diskriminerende og konkurransedreiende. Dersom de styrende myndigheter fortsatt har som mål å ha et variert arbeidsliv over hele landet som målseting, burde det innføres regler om at laveste aksepterte timepris skulle være hva som er gjengs i markedet eller bare sette en fast «rimelig» timepris som en forutsetning i konkurranser og så velge kontorene med best kompetanse og oppgaveforståelse, på grunnlag av et timebudsjett.

For å unngå prisdumping bør det være en regel for offentlige innkjøp å forkaste billigste og høyeste tilbud på pris i konkurranser, slik som enkelte av våre naboland gjør.

Vi mistenker at mange innkjøpere synes det er både enklest og mest behagelig å bestille «alt på ett sted», selv om det ikke nødvendigvis blir billigere, og vi mener at mange av utlysningene blir utformet for å sikre dette målet, f.eks. ved å forlange at tilbyderen har utført 2 til 3 tilsvarende prosjekter de siste tre årene.

Det er det bare de store kontorene som har mulighet til å dokumentere, og det teller ikke at man gjennom årene før kan vise til 10 eller flere tilsvarende prosjekter. Noen av innkjøperne mener tydeligvis at erfaring er ferskvare. Dersom vår mistanke er riktig, er det konkurransedreiende – og bør være ulovlig.

Det er flere små og mellomstore arkitektkontorer som av ovennevnte grunner har sluttet helt å gi tilbud på offentlige anbud, da betingelsene for å vinne konkurransene er satt slik at bare de store kan oppfylle kravene.

Dette er med på å forsterke de store kontorenes markedssituasjon, og i så fall mener vi dette er noe Arkitektbedriftene og NAL bør gjøre noe med.

Dette er kanskje noe Arkitektbedriftene og NAL allerede har observert og arbeider med, men vi anmoder allikevel små- og mellomstore frittstående arkitektkontorene i bransjen, å melde fra til Arkitektbedriftene og NAL om de opplever at de offentlige utlysningene inneholder krav som forfordeler større ingeniør- og arkitektkontorer fremfor små og mellomstore arkitekt- og ingeniørbedrifter som ikke har alle tjenester «in house», selv om prosjektenes kompleksitet og størrelse ikke krever det.

Vi mener betingelsene for en åpen og fri konkurranse må være tilpasset oppdragets vanskelighetsgrad og størrelse, og ikke utelukke store deler av arkitektbransjen – særlig ikke i dårlige tider.