Sukkerbiten – og muligheten av en åpen slutt

(De)gentrifisering

Et av hovedkjennetegnene til gentrifisering er en total forutsigbarhet og det komfortable: mer konsumering av det du allerede vet. For å styre klar av forutsigbarheten som gentrifiseringen skaper, er det nødvendig å finne gleden i å være ukomfortabel slik Sarah Schulman beskriver i The Gentrification of the Mind.

Gleden i det ukomfortable og uforutsigbare består i hovedsak av gleden i å oppdage noe nytt: å ikke vite hva du går til eller kommer til å oppdage.

Overprogrammeringen av de nye offentlige rommene kan sees på som en speiling av leiligheter med Laila-løsningen som er blitt utviklet i Fjordbyen. Der gir ethvert forsøk på å flytte sengen følgefeil og leiligheten blir ubrukelig. Resultatet og likheten i de offentlige og private sfærene er rom uten frihet, nå og i fremtiden.

På samme måte som Laila-løsningen i boligutviklingen er det formen på det bygde som setter begrensningene på hva som kan finne sted i det offentlige rommet. Et eksempel er nye lekeplasser, som i stor grad setter rammene for hvordan lek kan foregå.

En helt annen måte å tenke på finner man i skogen som lekeplass, eller Aldo van Eycks lekeplasser i Amsterdam. Eycks lekeplasser kjennetegnes ved reduserte, abstrakte former. Til sammen danner disse et ikke-hierarkisk felt for forestillingsevnen og den universelle menneskelige aktiviteten lek, uten å legge føringer for selve leken eller bruken.

Skogen kan tilskrives de samme kvalitetene.

Utmattelsen av form som er funnet opp for formens skyld, som følge til overprogrammeringen, har ikke plass til forestillingsevnen, tolkning av rommet eller tingene som fyller det.

De krever sin plass og kan ikke forstås eller brukes på andre måter enn det det er tilsiktet som.

Tid, identitet og midlertidighet

Fjordbyen som prosjekt har sørget for en konstant tilførsel av ferdig-gentrifisert by de siste 24 årene. Det samme gjelder det meste av den planlagte fremtiden. Markedsliberalismens politiske begjær etter effektivitet og utviklerens jag etter fortjeneste hviler på en illusjon om for dårlig tid.

I den andre enden står en lengsel etter kvalitet. I Sukkerbitens tilfelle er denne kvaliteten dens iboende flyktige identitet.

Sukkerbiten i dag er bygget på flyktige konstruksjoner og initiativer som gjør at muligheten for nye måter å bruke stedet på kan oppstå i det uendelige. Det tilskrives heller ikke et gitt program med en tilskrevet måte å oppføre seg og bruke rommet på.

Resultatet er Sukkerbiten som mulig torg med plass til forestillingsevnen, midt i havrommet mellom Festningen og Ekebergåsen.

Muligheten av en åpen slutt

De aller fleste forslag som er blitt presentert for videre utvikling av Fjordbyen er mer av det samme. Ved den formmessige utmattelsen legger vi lenker på forestillingsevnen om hva våre offentlige rom kan brukes og ha plass til.

Gjennom overprogrammeringen utelukker vi gleden i det ukomfortable og uforutsigbare, og dermed også muligheten for å oppdage noe nytt og annerledes.

Fraværet av flyktighet gjør at vi binder oss til én måte å forstå og bruke byrommene på.

Sukkerbiten er i denne sammenheng en av de siste skansene for et offentlig rom med muligheten for en åpen slutt i den ellers nyutviklede, ferdig-gentrifiserte Fjordbyen.