Sverre Fehn og rasteplassene

Når vi nå diskuterer Sverre Fehn sine flotte prosjekter, og måten han tilnærmet seg prosjektene på, så må vi også kunne diskutere hva som ligger til grunn for alle rasteplassene i de Nasjonale Turistvegene med sine stup, fosser, gangstier, utsikt.

Noe av målsettingen er at rasteplassene skal lages så spesielle at fine, designete objekter blir lagt merke til slik at det er verd å stoppe bilen for å beundre stedet. Objektene er blitt så dominerende i seg selv at naturen omkring er blitt bakgrunns kulisser, som gir vakre bilder ved fotografering. Min mening er at disse rasteplassene ikke er «arkitektur», men en form for «land art» som hører hjemme i andre kunstfora.

Samferdselsdepartementet har brukt, og bruker fortsatt, av et budsjett på 6000 millioner kroner, hvor en komite har fått myndighet til å planlegge og bygge «bilrasteplasser» over hele landet. Hadde kommunene stått fritt i å disponere noe av disse millionene til turistbruk, ville de ikke ha valg å bygge bilrasteplasser. Stedene rasteplasser er bygget på, og utformingen av disse, er bestemt fra et kontor i Oslo, uten lokal medvirkning.

Dette er direkte en provokasjon mot kommuner med jordbrukere og fiskere som sliter med å leve i og av en natur som er en levende biologisk organisme med vegetasjon, meitemarker, biller, fugler, bier, sauer, hav, fisk og så videre i et naturlandskap som blir brukt mindre og mindre og som gror igjen.

Hadde Nasjonale Turistveger laget en annen målsetting så kunne vegvesenet vært med å subsidiere en utvikling av tiltak til nytte for garder og steder hvor folk bor, på en slik måte at det kunne være av interesse for bilende turister å stoppe og raste.

Men vi arkitekter har latt oss fascinere av disse fotogene rasteplassene, og det samme har redaktøren for Arkitektur gjort ved å publisere samtlige rasteplasser som en trend på hva «ny norsk arkitektur» er.

På samme måte har Nasjonale Turistveger på sine nettsider vist alle rasteplassene og navngitt arkitektene som har fått laget sine spesielle objekter. Dette er med på å vise som et forbilde hvordan oppegående arkitekter tenker at arkitektur skal være, som «signalarkitektur»

For arkitektstudenter, og for oss arkitekter, er det viktig at holdninger som ligger i tankegangene bakjSverre Fehn sine byggverk, og rasteplassene med sine spesielle design, må dempes ned, slik at vi kan konsentrere oss om å få andre viktige kriterier og funksjoner i våre «formsvar» i den komplekse arkitekturverden.

Hvis vi fortsatt holder på disse holdningene betyr det at vi fjerner oss fra dagens virkelighet. Dette kan være en av årsakene til at arkitekter har mindre innflytelse i prosjekter som har andre målsettinger enn et signaldesign som skal bli lagt merke til.

Vi arkitekter har på en måte satt oss selv utenfor ved tviholde på Sverre Fehn og holdningene til de Nasjonale Turistvegenes design.