Sverre Landmark tar feil, skriver Mari Løken

Boligutviklingen på Sørenga oser av mindreverdighetskomplekser, fantasiløshet, og mangel på solidaritet med Oslos befolkning, skriver samfunnsgeograf Mari Løken i et tilsvar til Sverre Landmark.

Av Mari Løken

Boligutviklingen på Sørenga oser av mindreverdighetskomplekser, fantasiløshet, og mangel på solidaritet med Oslos befolkning, skriver samfunnsgeograf Mari Løken i et tilsvar til Sverre Landmark.

Av Mari Løken
Foto av Mari Løken
Mari Løken er samfunnsgeograf og tilknyttet Kritisk bynettverk.
Foto: Kirsten Randers-Pehrson
>

Vi var mange som hadde tatt turen til Arkitektenes hus en kjølig mai ettermiddag for å høre debatten mellom de to generasjonene samfunnsgeografer Alf Jørgen Schnell og Erling Fossen. I panelet satt også arkitekt og styremedlem i OAF, Marie Hallandvik Hortemo. Ikke uventet var det en betydelig andel arkitekter og samfunnsgeografer blant de oppmøtte, men det var også mange andre med interesse for Oslos framtid.

I en debattartikkel i Arkitektur 5. mai, skrevet av Sverre Landmark, blir det klart at også han var til stede, og ikke minst blir det tydelig hvor forskjellig det er mulig å oppfatte samme hendelser, og at ens posisjon i stor grad farger blikket på verden. I sin debattartikkel tillegger han salen en bestemt sosial klasse og en påfølgende posisjon på boligmarkedet. Jeg vet ikke med de andre i salen, men for min del stemte i alle fall ikke posisjonen på boligmarkedet. Med vanlige lønnsinntekter er det nærmest umulig å komme i en eierposisjon i dag, og det var jo nettopp noe av det som var utgangspunktet for debatten.

>

I tillegg feilsiterer Landmark meg i det han oppsummerer hva som blir sagt fra salen med at, det å applaudere allmenninger i den nye byen bare er tøv, fordi det skulle da faen meg bare mangle. For det første ville jeg aldri ha sagt ordet tøv, for det andre tillegger han meg et banneord jeg ikke benyttet. Og for det tredje, som er det viktigste, så blander han om på begrepene. Det jeg sa var at jeg begynner å bli lei av at allemannsretten på Sørenga presenteres for oss som en gave, det skulle bare mangle! Vi kan gjerne diskutere allmenninger også, men det er noe annet.

HAV Eiendom har fått dispensasjon til å bygge i strandsonen, også skal vi som innbyggere i byen avkreves en slags takknemlighet for at vi får lov til å oppholde oss ved sjøen, og dra å bade på Sørenga. Det er noe så sleipt som en rettighet som blir forsøkt solgt til oss, som om den ikke allerede var vår. Og når dette med fellesområdene i strandsonen figurerer som unnskyldning for hvorfor det ikke kunne bli noen sosiale boligprosjekter der, så blir det enda verre.

Når det er sagt så er det fellesarealene på Sørenga som bærer hele arealet. De fungerer godt og gir liv til området, men det må strengt tatt også sjøen selv få ta mye av æren for. Boligutviklingen derimot er en katastrofe, og en tapt mulighet. Den oser av mindreverdighetskomplekser, fantasiløshet, og mangel på solidaritet med Oslos befolkning. Man har gjort noe så kjedelig som å lage en kopi av alle andre fjordbyprosjekter som allerede er gjort i andre byer.  

Et solidarisk byutviklingsprosjekt som ikke kan nevnes for mange ganger er Langøyene, ikke minst at vi kan ta båten ut til øyene for en vanlig ruterbillett. Langøyene var en massiv investering fra kommunen til gode for alle Oslos innbyggere, som fremstår helt uten økonomisk motiv. Der er det rett og slett blitt tilrettelagt for at allemannsretten kan benyttes lavterskel av alle som ønsker det. Det finnes ikke bedre sommerferie enn en god dag på stranda på Langøyene. Det er noe så enestående som et gratis sommerferieparadis i en av Europas hovedsteder. Det skal byrådet ha kred for!

Men boligutviklingen på Sørenga er en gigantisk tabbe som nå er i ferd med å bli gjentatt på Grønlikaia og Filipstad. Det er en fantastisk anledning å utvikle et nabolag ved sjøen helt fra bunnen av. Og det på kommunale tomter. Hvilke muligheter! Det hadde vært gøy om innstillingen til Grønlikaia og Filipstad kunne være mer i retning av: Hva finnes her fra før, og hvordan kan vi bygge videre på det? Hva trenger byen? Hvordan kan vi oppnå gode bomiljøer, i og rundt boliger som alle sosiale klasser har råd til å bo i? Kan vi forsøke å eksperimentere med ulike eierskapsmodeller? Starte i liten skala? Og hvordan integrerer vi naturen i området for å legge til rette for et mest mulig rikt artsliv?

Det utgangspunktet skulle jeg likt å sett resultatet av.

>
>
>