Tabuordet skjønnhet

Blant en lang rekke andre spennende bidragsytere fra inn- og utland på konferansen var den kjente tyske arkitekten Robert Patzschke, som har gjort klassisk arkitektur til en markant del av dagens tyske byggekunst. Andre bemerkelsesverdige innslag var to av de mest fremtredende internasjonale skikkelser blant kritikerne av den brutale arkitektur: Nir Buras, som leder Classic Planning Institute i USA, og den gresk-australske matematikeren og multivitenskapsmannen Nikos Salingaros, professor ved San Antonio-universitetet i Texas.

Som vitenskapsmann med bakgrunn fra realfagene har Salingaros vært opptatt av hvordan dagens modernistiske arkitekturdoktrine utgjør en pseudokunnskap – en falsk lærdom -  sterkt i strid med ny empirisk forskning på en rekke områder. Den brutale arkitektur kjører sitt løp totalt på tvers av hva adferdsvitenskapen og tilgrensende vitenskaper i dag vet om arkitekturens virkninger, og den fortsetter å ignorere forskningens resultater i kraft av det Salingaros kaller «det arkitektur-industrielle kompleks», der arkitekter er sikret et mer eller mindre innbringende levebrød ved å bidra til storkapitalens brutalistiske byggeri og lukke øynene for resultatene fra hjerneforskning, nevrologi og empirisk psykologi, for å nevne noen fag.

Salingaros hadde mye å fortelle om de påviste negative virkninger på menneskesinnet av den brutale arkitekturen og av minimalistiske omgivelser. Hans bøker og skrifter kan anbefales. Nir Buras på sin side minnet om at skjønnhet er forbundet med naturen, noe som tradisjonell og klassisk arkitektur har gjenspeilet til alle tider, i motsetning til den brutale arkitektur som tramper på naturen.

Klimabelastningen ved det hemningsløse overforbruket av klimaverstingen betong kommer på toppen av de andre skadevirkninger. Når vi skal utforme miljøer, må vi anvende de nye kunnskaper om sinnets helse, om hvordan den menneskelige hjerne virker, om hvordan våre sinn og vår psyke får et løft, og om hvordan sinnet blir påført ubehag og frastøtes. Våre minner er knyttet til stedene der våre minner har sitt opphav. Derfor, når vi skaper et sted, skaper vi det som mennesker vil feste sine minner til, påpekte Nir Buras i et sjeldent inspirerende foredrag.

Da jeg kom til konferansens første dag var forsamlingen preget av yngre folk, blant dem fagfeller av de klassisk rettede arkitekturstudentene fra universitetet i Trondheim, mens gamlinger av min egen generasjon var avgrenset til enkelte av foredragsholderne. Noen dager tidligere hadde jeg deltatt på et møte i lokalene til Fritt Ord der temaet var forholdet mellom arkitektene og offentligheten. Der var et høyt antall av de etablerte blant toneangivende arkitekter i hovedstaden.

Ingen av disse dukket opp på helgens konferanse om «Beauty and Ugliness in Architecture». Arkitekter fra de toneangivende sirkler innen profesjonen har i aller høyeste grad berøringsangst overfor et slikt arrangement, og overlater det til dem som alt fra før har fått stempel av å være profesjonens avvikere og outsidere. Bare å bli sett av kolleger på et slikt arrangement ville bli ansett som meget mistenkelig, og bare tanken på å være til stede bringer fram frykt for å komme i vanry.

Slikt trenger heldigvis ikke vi tenke på, vi som ikke er arkitekter. Savnet for noen av oss er at den modernistiske retning innen arkitekturen har intet nytt å melde, etter at de har drøvtygget på modernismen i snart hundre år. Fra den kanten kan jeg ikke huske å ha hørt annet enn oppvarmede klisjeer, samt svada, - stundom ualminnelig rikelig med svada.

Og drøvtyggingen fortsetter, mens Norges landskap i bygd og by i økende omfang blir banalisert av åndsforlatte kasser, over hele kongeriket, fra Lindesnes til Nordkapp, legitimert av den modernistiske ideologien.