Tanker om arkitektutdanning I: Bli ved din lest?

Norberg-Schulz valgte illustrasjoner med utsagnskraft. Det grafiske diagrammet, i denne illustrasjonen helt kontekstuavhengig, kan ses som et argument for «formalismens» nødvendighet og som understreking av et budskap i lederartikkelen som fortsatt er aktuelt. «Det sies at vi må slutte å tale om arkitektur med stor A og at arkitekter må komme bort fra sin ‘egosentriske’ beskjeftigelse med ‘form’» begynte han:

«Det må virkelig slås fast at det fremdeles er arkitektens oppgave å «forme» menneskenes omgivelser, at hans eneste berettigelse ligger i at han er dyktig til dette. Med «forme» menes selvsagt ikke at han skal påtvinge folk sine egne fikse idéer, men at han evner å omsette en «oppgavestruktur» i en tilsvarende fysisk form. Det er derfor en elementær misforståelse å si at en må slutte å beskjeftige seg med form. Enhver oppgave kan selvsagt bare tilfredsstilles av en eller annen «form». I dag er det spesielt viktig at arkitekten behersker sitt fag, at han kan forme. For utviklingsproblemer, befolkningseksplosjon og matmangel gjør at vi ikke lenger har råd til å gjøre feil. I dag må vi virkelig være førsteklasses spesialister, hvis samfunnet fortsatt skal ha bruk for oss. Derfor er ikke løsningen at vi blir amatører på andre områder slik som sosiologi og økologi, men at vi blir bedre arkitekter».

Hvorfor publiserte Norberg-Schulz denne artikkelen? AHO hadde vært en håndverksskole. Fagpolitisk var skolen i 1968 i ferd med å våkne. Året etter bygde studenter utstillingen «Og etter oss....» på Universitetsplassen og fremmet naturvern, enkel livsform og lavt forbruk.

Yngre arkitekter omkring OAF dannet KANAL-gruppen (1967-1972), argumenterte for en samfunnsmessig forankret arkitekturkritikk og hadde allerede vært i konfrontasjon med Norberg-Schulz. Av beretninger fra sine venner ved italienske universiteter kjente han til studentopprørets fagkritiske intensjoner.

Gjennom de 56 åra som har gått siden denne artikkelen ble publisert, har den vært brukt som belegg for synspunkter om arkitekturundervisning. Først og fremst mot politisering av faget, men også som del av mer intrikat argumentasjon om hva studenter skal lære og ikke lære og hvilke ferdigheter de skal tilegne seg.

«Bli ved din lest» høres jo tilforlatelig ut, men hvilken lest og hvilke ferdigheter har en «skomaker» i denne tilsynelatende mer enn antatt usiviliserte verden behov for? «Lesten» er for eksempel ved AHO brukt som argument for den «byggende skole», der urbanisme og teoretisk forskning i svært begrenset grad bør beskjeftige lærerstaben.

Jeg har vært tvunget til å forholde meg til denne artikkelen mange ganger og tilstår at jeg var rasende første gang jeg leste den i 1968, og hva skulle vi med denne Portoghesi? Med en mer analytisk tilnærming ser jeg kjernen i teksten. Den dreier seg om «den eneste berettigelse», ikke om politikk, og hevder heller ikke at arkitekter skal forbli kunnskapsløse om andre fag som informerer arkitektur.

Teksten er aktuell fordi den holder fram at samfunnet ikke har behov for arkitekter som ikke behersker den spesifikke arkitektkunnskapen, med andre ord disiplinens evne til å lese arkitektur og til å gi form til arkitektur i alle skalaer. Arkitekten er ikke mer ekspert på prosess og syntese enn en sivilingeniør, og alle fag bærer et særegent ansvaret for bærekraft.

Samfunnet står foran omfattende endringer i organisering av profesjonsutdanninger. Slik tilfellet alltid er, kan vi se hva som kommer ved å orientere oss sydover utenfor landets grenser, for eksempel til omdanningen av utdanningssystemet i Danmark. Profesjonens rolle er ustabil, teknologien utfordrer, rollen i byggeprosesser blir trangere og tilliten synes etter pressen å dømme å være tynnslitt.

Alle har behov for en rørlegger, hva skal arkitekten tilby?