Meninger / Debatt
Tanker om arkitektutdanning I: Bli ved din lest?
Av Karl Otto Ellefsen
Professor Christian Norberg-Schulz (t.v.) – praktiker, kritiker, polemiker, redaktør, lærer, vitenskapsmann, teoretiker og kunstner – underviser på AHO.
Foto: Erik KarlsenUniversiteter er travle institusjoner, sammensatt av folk som natt og dag strever for studenter og fag. De er også «vernede arbeidsplasser» og gir rom for dem som neppe hadde livnært seg godt i det kommersielle arbeidslivet. Noen synes, av ikke lett gjennomskuelige grunner, bare å ha havnet der.
Slik jeg husker det, delte en legendarisk universitetsdirektør sin personalstrategi i tre: La dyktige og etablerte fagfolk være helt i fred. Unngå at de håpløse gjør skade og legg alt personalpolitisk arbeid i å utvikle nye fagfolk med talent og vilje.
I alt oppblåst mas om universitets- og personalledelse som nå preger institusjonene, kan dette være edruelige råd å ta med seg.
I urtida besto korpset av professorer ved Arkitekthøgskolen i Oslo av (i alfabetisk rekkefølge): Kristoffer Apeland (ingeniør og konstruktør), Per Cappelen, Sverre Fehn, Knut Knutsen, Gullik Kollandsrud, Erik Lorange, Christian Norberg-Schulz, Wenche Selmer – det må ha vært kvinnefiendtlige grunner til at hun ikke formelt sett var professor – Are Vesterlid og etter hvert også av Bengt Espen Knutsen og Egil Nordin.
Få av oss visste hvor heldige vi var, men vi ble undervist av kremen av norske fagfolk, som hver hadde sin «lehrstuhl» og rekrutterte stort sett sine egne assistenter. Jeg glemmer sikkert noen, men Jan Digerud og Jon Lundberg arbeidet for Norberg-Schulz; mens Finn Kolstad og Ole Fredrik Stoveland var av de første som arbeidet sammen med Fehn på Bygg 3.
Bortsett fra Norberg-Schulz som drev det som i dag høytidelig kalles forskningsbasert undervisning, bygde lærerne undervisningen på praksis. Alle arbeidet også på eget kontor uten at noen bekymret seg om konkurransevridning. I de periodene Fehn hadde noe å gjøre på kontoret, startet han der om morgenen og underviste på AHO fra lunsj og utover. Studieplanen var helt rudimentær, vi lærte fra prosjekt til prosjekt, og undervisningen var god bortsett fra at et internasjonalt perspektiv manglet. Derfor kom vi blant velutdannete utlendinger til å føle oss språklig og teoretisk sett som tilbakeliggende heimfødinger.
Studenter har teft og flokker seg om lærere som har noe å fare med. Undersøkelser som European Association for Architectural Education (EAAE) gjennomførte blant arkitektstudenter viste at de viktigste elementene i et læringsmiljø var gode lærere, egen arbeidsplass på skolen og optimal infrastruktur.
I det siste ligger mye, fra omsorgsfulle vaktmestere, IT-systemer som blir holdt tritt med tida og til biblioteker som forvalter historien. I tillegg krevde et godt læringsmiljø at skolen var åpen 24 timer i døgnet. Slik jeg husker det var studentene i liten grad opptatt av skolenes organisering.
Professorvelde – ja, professoren bestemte alt og folk kunne falle i unåde og føle at de ble tråkka på – men systemet var fullt av smutthull, assistenter (stipendiater og universitetslektorer) som faglig sett var åpne for det meste og stor mulighet for å følge opp studentenes egne initiativer.
I dag er den tradisjonelle professoren en sjeldenhet, og rollen burde vært sett på som verneverdig.
Naivt kan en spørre seg hvorfor denne drastiske endringen har skjedd? Ett av de mange svarene ligger utenfor skolene. Det er langt barskere enn tidligere å drive et arkitektkontor. All tid som ikke brukes på prosjektering og personaladministrasjon fylles av akkvisisjon og ikke et kritisk ord, en må holde seg inne med de store byggherrene. Å fylle et professorat på halvtid blir for slitsomt.
En annen grunn er arbeidsbetingelsene som arkitektskolene gir sine førstestillinger. Et romslig system der dårlig lønn var kompensert med stor frihet er nå erstattet av et universitetsadministrativt hierarki. En kollega ved en arkitektskole nede på kontinentet beskrev sin plass i ledelseshierarkiet slik: Øverst er styreleder og deretter styret, nedenfor kommer rektor og dekan og ulike prodekaner (hvorav en er for undervisning), neste nivå er instituttleder og deretter lederen for faggruppen.
Det administrative apparatet ved universitet holdt hun utenfor selv om sjefer derfra tar del i ledergrupper på ulike steder i hierarkiet. Professoren mente at hun befant seg på en lite hederlig sjette eller sjuendeplass i feltet, følte seg unødvendig overstyrt og undret seg generelt sett over hvor beslutninger ble tatt, hvorfor og av hvem.
Systemene ved NTNU og AHO viser trolig de samme kjennetegnene. BAS har aldri vært byråkratisert.
Den norske 10-årige grunnskolen følger en mønsterplan som ideelt skal kunne fungere nærmest uavhengig av lærerkvalitet. Alle vet at slik er det ikke. Læring er avhengig av læreren, og også i studioundervisningen på en arkitektskole må studenter følges opp enkeltvis på pulten. Detaljerte studieplaner og styrende rammetimetall er til liten hjelp. Det er også slik at kunnskapen i faget i all hovedsak utvikles gjennom prosjekter og ikke gjennom forskning.
Selvsagt har skolene behov for tunge forskningsfag som arkitekturhistorie, urbanisme og teknologifag. Men faget som sådan beveger seg i ureint farvann mellom kunst, håndverk og vitenskap. «Kombinasjonsbrukere» kalte nå avdøde Ottar Brox den største yrkesgruppa i nord i landet som livnærte seg av det meste.
Jeg er usikker på hvordan CNS ville likt å bli kalt en kombinasjonsbruker, men det er ment som en hedersbetegnelse. Han hadde ikke enten teoretisk eller kunstnerisk kompetanse slik skolene nå synes å lete etter, men var praktiker, kritiker, polemiker, redaktør, lærer, vitenskapsmann, teoretiker og kunstner, og alt til sammen kvalifiserte han til å lede første års undervisning på AHO.
