Meninger / Debatt
Hva betyr egentlig «områdeutnyttelse»?
Av Rasmus Reinvang
Da AHO feiret Fehns 80-årsdag i 2004, var hans første replikk til det overfylte auditoriet «Jøss, snakker dere engelsk her nå». Mens vi styrket oss på rektorkontoret før den faglig innholdsrike begivenheten, hadde han bekymret seg for at AHO hadde blitt altfor akademisk og høytidelig.
Fehn var Norges internasjonalt sett mest betydningsfulle og kjente arkitekt, forankret i den globale arkitekturtradisjonen og opptatt av at skolen skulle være en del av arkitektverdenen, men også til de grader «nedpå» det norske og nordiske.
Ja, AHO hadde begynt å snakke både engelsk og akademisk. Masterutdanninger og forskerutdanning foregikk på anglosaksisk, og skolen valgte etter hvert bilingualt administrasjonsspråk. Lærere og stipendiater ble henta fra hele verden. Ingen språkkrav ble stilt, selv ikke fast ansatte med annet morsmål skulle lære seg norsk.
Alle lot som om dette var helt uproblematisk, men det var det jo ikke. Muligens er det bare et par av skolens nå aktive professorer som behersker både engelsk og norsk fagspråk til fulle. De øvrige klarer seg som best de kan med et begrenset engelsk eller norsk ordforråd, og sper på med amerikanske utrop.
Endringen skjedde i nær fortid da Utdannings- og forskningsdepartementet (Kunnskapsdepartementet siden 2006) prioriterte internasjonalisering av norsk høyere utdanning over det meste og ga insentiver som fikk institusjonene til å hoppe. Deler av denne politikken var utvilsomt fornuftig: Utveksling av studenter mellom europeiske læresteder og gratis utdanning også for studenter fra land utenfor Europa (fram til 2024) førte til et mangfoldig og levende fagmiljø. Godt engelsk akademisk språk har vært en forutsetning både for suksessen til klima- og miljøsatsingen ved fakultetet på NTNU og for OCCAS, det internasjonalt ledende arkitekturhistoriske miljøet ved AHO.
I jubileumsboka til AHOs 50-årsfeiring i 1995 reflekterte Fehn over internasjonalisering: «For det første må kontakten med utlandet opprettholdes. Vi må holde døren åpen for det som kommer utenfra. Motsatt vei ordner seg selv». De fleste faglige utsagnene fra Fehn krever tolking. At motsatt vei ordner seg selv, betyr vel at norsk arkitektutdanning alltid har sett sydover, og at internasjonale fagmiljøer viser interesse dersom vi har noe å bidra med.
Hva det betyr «å holde døren åpen» er mer tankevekkende.
De norske arkitektutdanningene bærer på ulike tradisjoner. Forskjellene mellom skolene er større enn mange tror.
BAS er den eneste av de tre som eksplisitt bygger på en ideologi. Svein Hatløys «Open form» blir holdt fast gjennom forankringen i det vestlandske territoriet, gjennom inngrodde prosedyrer og regler som for eksempel intervjuer og allsidig bedømming av egnetheten til søkere, og ikke minst gjennom enkeltpersoner som holder fanen høgt.
Det som tidligere het arkitektavdelingen på NTNU synes endelig å ha avfunnet seg med sitt teknologiske opphav.
AHO synes derimot ikke å vedkjenne seg og sette pris på sin historie, «Osloskolen» eller «nissene på lasset», som vi kalte dem da skolen flyttet fra Linstows St. Olavs gate til Maridalsveien 29 ved Akerselva.
Trolig finnes det i størrelsesordenen 500 arkitektutdanninger i Europa. De fleste av dem finansieres med skolepenger, og skolene konkurrerer heftig om studenter i et globalt utdanningsmarked. NTNU og AHO er i hovedsak finansiert over statsbudsjettet, selv om krav til inntjening gjennom utviklings- og forskningsprosjekter strammes til. Økonomien til BAS er heller ikke – slik jeg forstår det – helt avhengig av internasjonale og betalende studenter.
Skolene har derfor intet økonomisk behov for å nærme seg et internasjonalt curriculum. Derimot er særegenhet deres viktigste egenskap, og det som gjør BAS verdifull og interessant også internasjonalt. AHOs utdanningskvaliteter bunner dels i rammeforutsetningene: et gjennomgående utdanningsløp som varer i hele 5,5 år, og – sammenlignet med de øvrige 499 – generøs lærertetthet (den var 7 studenter per lærer), som gjorde det mulig å undervise studentene individuelt og lokke fram den enkeltes gode faglige egenskaper.
Kvaliteten hviler på gamle strategier for å rekruttere de beste norske arkitektene og fremragende intellektuelle. Og dels sprang kvalitetene ut av kultur: nærhet til praksis, en fagtradisjon som strakk seg tilbake til Knut Knutsen, en unik (men selvfølgelig kostbar) diplomordning og en maktkritisk tradisjon i urbanisme som holdt seg langt unna det logrende sedate.
Muligens nøytraliserer rotfast kultur alle strategier lik et spøkelse i maskineriet som ikke lar seg fjerne. Eller er det slik at manglende forståelse for tradisjoner, liten bevissthet om kvalitet og iver etter å tilpasse seg departemental politikk, fjerner særegenheter og endrer skolene til noe middelmådig som finnes overalt i verden? Spørsmålet «Why do we not do something else?» kan alltid og helt berettiget stilles av fagfolk som representerer andre interessante verdier og praksiser.
De må møtes med åpenhet, men også med verdikonservativ bevissthet.
