Tanker om arkitektutdanning VII: «Hvordan underviser du?»

Arkitektur blir indirekte kanonisert, for eksempel gjennom Nasjonalmuseets utstillinger og særlig deres samlingsstrategi, der færre arkitekter og færre arbeider nå ses på som verdige. Bokserien asBUILT er også blitt rost eller beskyldt for å etablere en kanon i norsk arkitektur. Den første norske arkitekturkanonen var boka Norske hus fra 1949. Norberg-Schulz laget sin første utgave ved NALs 50-årsjubileum og flere senere.

Arkitektur laget sin nye norske kanon for noen få år siden. Danskene har produsert sin kulturkanon. Svenskene – etter initiativ fra Sverigedemokraterna – holder på med sin. Klassekampen produserte i 2023 den merkelige hybriden “vestresidas litteraturkanon” og reviderer nå sin liste over Norges ledende intellektuelle.

Kanon-begrepet er avhengig av et «vi», dreier seg alltid om identitetsbygging og innebærer en form for institusjonalisering – «vi mener at».  Dette er vel grunnen til at flere av oss – Arne Henriksen inkludert – føler oss ukomfortable i selskap med det. Men likevel er det slik at alle arkitekter etablerer forbilder og underviser ved hjelp av sin mer eller mindre egendefinerte kanon, og lista av prosjekter som holdes fram har fellestrekk verden over. Det var dette Nils-Ole Lund (1930–2021) – arkitekturhistoriker og mangeårig rektor ved Arkitektskolen i Århus – kalte fagets dannelse.

«What do you teach when you teach architecture? How do you teach, when you teach architecture? What are your intentions for teaching? Why do you teach that way? When you are teaching, do you act as the scholar? The designer? The expert? The master? The coach? The tutor? The role model?», spør Johan De Walsche, drivkraft i EAAE´s utdanningsakademi.

«You» kan oversettes til «skolene». EAAE, som er organisasjonen for europeiske arkitektutdanninger, er opptatt av fagdidaktikk og av å tilpasse curriculum og arkitektrollen til nye systemer for produksjon av rom, ønsker å utvide arbeidsmarkedet for arkitekter og rette curriculum mot nåtidas samfunnsmessige utfordringer.

Diskusjonen ved norske arkitektskoler kretser omkring de samme temaene. Tradisjonen skolene har forvaltet, synes nå å bli oppfattet som gammeldags og av enkelte kalt elitistisk og modernistisk i negativ forstand. 

Aldri ble det utdannet en arkitekt som ikke elsker Pantheon, og inspirasjonen fra klassisistiske organisasjonsprinsipper er tydelige gjennom hele arkitekturtradisjonen. Likevel er det et stykke derfra til å omfavne klassistisk regelpoetikk.

Kritikken av dagens norske byutvikling er også berettiget, og avvises kun av dem som tror at bærekraftutfordringen løses ved å stable små leiligheter tettest mulig i høyden, og av dem som tjener grovt på det.

Arkitektene behersker selvfølgelig også et fagspråk, og det finnes både tradisjon og vokabular for å forklare hvorfor et stykke arkitektur har høy kvalitet. Langt enklere er det likevel å drepe arkitektur, gjerne ved bruk av merkelapper (Darth Vader om boligen på St.Hanshaugen i Oslo, Fødende kvinne om Holmenkollbakken sett østfra, den kjente geitosten osv.) slik en garvet professsor på en dårlig dag kan slakte ethvert studentprosjekt.

Arne Henriksens kanon illustrerer hva fagtradisjonen har verdsatt, med kjennetegn som lar seg kritisere: Prosjektene er tegnet av «star-architects», alle bortsett fra typehus nr.8 av Eames er unikaer, eneboligprogrammene er for svært rike mennesker og objektene forholder seg solitært til landskap og ikke til bygd kontekst (det siste med unntak av bakgårdsprosjektet Maison de Verre i Paris). Mange av tomtene burde med et nødvendig og aktuelt syn på natur aldri vært bebygd. Fallingwater er strengt tatt et eksempel på naturkriminaltet ved måten arkitekturen tar elva, fossen og økosystemene i bruk som dekorasjon.

Prosjektene hører med andre ord til i sin tid, men bærer varige kvaliteter og læringspotensialer. Alvar Aaltos Villa Mairea er et av de mest innflytelsesrike verkene i nordisk arkitektur. Villaen er fortsatt i byggherrefamiliens eie og er aktuell i internasjonale arkitekturmedier, fordi en konkurranse om et utstillingsbygg for kunstsamlingen plassert på den digre eiendommen nylig er avsluttet med den svenske arkitekten Johan Celsing som vinner.

Alt hva en arkitektstudent lærer av å studere Villa Mairea og om mulig besøke og komme inn i boligen og anlegget: måten bygningen ligger i furuskogen, sammensetningen av volumer, romsammenhengene, den varme materialpaletten, presisjonen, vindusdetaljeringen og den vakre, både markante og unnseelige inngangen under den buete baldakinen. At Aalto med dette prosjektet viste en tidlig oversettelse fra det internasjonalt moderne til nordisk er arkitekturhistorisk interessant, men ikke grunnen til at prosjektet fortsatt er et lærestykke for unge evnerike også ni tiår etter at villaen ble fullført.

Walter Benjamin skal ha sagt noe slikt som at man ikke skal gjøre seg illusjoner om det nåtidige, men likevel erklære seg til fordel for det. Trolig er et spørrende og lett kritisk blikk også operasjonelt i møte med de endringene norsk høyere utdanning går gjennom.

I faget spores redsel og febril endringsvilje, Skolene synes mer opptatt av å tilegne seg det de ikke kan enn å undervise i det de behersker. «Bli ved din lest», tolket fornuftig, er fortsatt en god parole.