Trenger vi en standardisert vurdering av visuelle kvaliteter?

Amund M. Rolfsen påpeker i et svar til Gisle Løkkens nylige innlegg om vilkårlig skjønnsutøvelse at avslag etter § 29-2 ofte prøves av lokalpolitikere eller overordnet klagemyndighet. Saksbehandler får da enda en gang i oppgave å redegjøre for hvilke hovedhensyn som har vært avgjørende ved skjønnsutøvelsen, og hvordan de faktiske forhold og ulike momenter er vektlagt.

En effektiv og forsvarlig vurdering av visuelle kvaliteter etter § 29-2 krever dermed betydelig kompetanse, både for å foreta selve vurderingen og for å redegjøre for den skriftlig. Men kanskje kreves også en faglig forankret og offentlig legitimert metode?

For å spille videre på Rolfsens innlegg kan implementering av en slik metode være et mulig grep for «å løse floken med å språkliggjøre, kvantifisere eller definere noe som er visuelt og vanskelig lar seg presse inn i rammene av en lovtekst eller veiledere til denne». En standardmetode kan redusere kompleksiteten i denne floken og effektivisere alle ledd i saksgangen.

Kommunene har i dag mulighet til å vedta tydelige styringsdokumenter for estetisk utvikling av omgivelsene. Dette kan for eksempel være en arkitekturstrategi som påpekt av Henrik Lundberg, retningslinjer for arkitektonisk utforming og bestemmelser for visuelle kvaliteter. Kommunene kan vedta en arkitekturveileder inkludert en beskrivelse av deres metode for vurdering av visuelle kvaliteter.

Det er nærliggende å se for seg standardmetoden som noe tilsvarende byggeskikkssirkelen, eventuelt med lokale tilpasninger og presiseringer. Ønsket grad av kontrast, samspill og tilpasning i bebyggelsen kan fastsettes gjennom en demokratisk prosess. Det kan selvfølgelig åpnes for avvik i spesifikke områder hvor det er ønskelig med større kunstnerisk frihet i utformingen.

Jeg må også understreke at etablering av en vurderingsstandard ikke avfeier verdien av andre estetiske tilnærminger til arkitektur. Estetikken som filosofisk disiplin er rik på forskjellige tilnærminger og forståelsesmåter, selv blant de som bare legger vekt på visuelle kvaliteter. At det offentlige velger en metode for vurdering av visuelle kvaliteter betyr med andre ord ikke at en slik metode vil være den eneste gyldige i alle sammenhenger. Det betyr heller ikke at myndighetene skal autorisere bestemte stilretninger.

Skjønnsmessige vurderinger vil alltid innebære tolkning og refleksjon, og det er nettopp dette som sammen med den kreative utfoldelse menneskeliggjør omgivelsesproduksjonen. Jeg vil derfor advare mot en fullstendig automatisering av slike vurderinger.

Likevel oppstår spørsmålet om hvor fri skjønnsutøvelsen bør være. Vi er enige om at den ikke kan være vilkårlig eller for «personlig». Tydelige føringer for visuelle kvaliteter kan avklare prioriteringer gjennom demokratisk forankring og legitimering.

Jeg mener en standard vurderingsmetode kan etablere et minimumsgrunnlag for en felles forståelse av visuelle kvaliteter og bidra til effektiv og forsvarlig saksbehandling. I mange kommuner vil dette kunne gi verdifull støtte for saksbehandlerne, og større forutsigbarhet for prosjekterende arkitekter og tiltakshavere.

Jeg vil oppfordre dem som allerede har erfaring med slike metoder til å delta i debatten eller tipse meg direkte.