Trumps angrep på moderne arkitektur er farlig

Og Trumps ferske presidentordre fikk meg til å tenke tilbake til 2021 og en tekst jeg skrev i Dagsavisen den gangen. Jeg mener fremdeles at det er viktig å ikke sove i timen når en nyinnsatt president i USA skriver ut ordre om stilart for offentlige bygninger. Og at medlemmer av Arkitekturopprøret her hjemme ikke tar innover seg at dette handler om mer enn stygt og pent, begreper de ofte bruker.

Arkitekturopprøret  er en gruppe som krever plass for en tradisjonsorientert arkitektur og byplan. I programmet deres heter det blant annet «hus  som skaper orden og sammenheng, sluttede kvartaler og skjermede plasser». Og videre: «anerkjente former, gode materialer, kyndig komposisjon og omtenksom detaljering».

Alt dette er gode formål, men debatten har i stor grad tatt form av utskjelling av arkitekter, moderne arkitektur i sin alminnelighet, og som en løsning roper aksjonen på tradisjonell og klassisk arkitektur.

I mai 2021 leste jeg et innlegg på Facebook publisert av nettopp Arkitektopprøret, en kommentar til et bilde av baksiden av ny flott flerbrukshall på Årvoll:

«Får i hvert fall ikke spesielt lyst til å gå inn, men det har vel ikke arkitekten tenkt på?» 

Jeg ble nysgjerrig på hva denne gruppen står for. Det viser seg at bygget ser helt annerledes ut fra forsiden. Det er sannsynligvis ikke innganger, men utganger, rømningsveier, evakuering av store folkemengder. Anlegget ligger utmerket lokalisert tett inntil Riksveg 4 i et område med park, idrett- og skolesenter.

Arkitekturopprøret er en viktig aksjon, men også svært kompleks. Det moderne byplanprosjektet tok form på midten av 1800-tallet, og var i hovedsak et sosialpolitisk prosjekt med hovedvekt på boligforholdene i større byer. I 1844, som journalistlærling i Manchester, fikk Friedrich Engels i begynnelsen av 20-årene, innsikt i bo- og arbeidsforhold hos fabrikkarbeidere. Her observerte han at arbeiderne bodde trangt og tett og med lite dagslys. Helsemessig var dette svært uheldig.

I tillegg registrerte han at noen tjente gode penger gjennom leieinntekter fra disse helsefarlige leilighetene. Rundt århundreskiftet lanserte Ebeneser Howard ideen om The Garden City, hvor en skulle dra fordelene både fra å bo i byen og å bo på landet. Offentlig boligbygging ble et dominerende tema også i Norge. OBOS ble stiftet i 1929.

Modernismen som et begrep innen arkitektur og byplanlegging oppsto omkring 1920, og fikk gjennomslag i Norden 1930-årene. Funksjonalisme brukes særlig som overordnet betegnelse for modernistisk arkitektur. Arkitekten Walter Grotius etablerte Bauhaus i Weimar i 1919, en skole rettet mot billedkunst, skulptur, arkitektur og design. Skolen var særlig rettet mot arkitektur, men også rettet mot estetikk med kjente kunstnere som Vasilij Kandinskij, Paul Klee, Johannes Itten, Josef Albers og Marcel Breuer.

Bauhaus-skolen fikk stor innflytelse på arkitekturundervisningen ved NTH på begynnelsen av 1960-tallet under ledelse av professor Arne Korsmo, som hentet mye av sin estetiske inspirasjon fra Japan. Her hadde også kunstnere som Gunnar S. Gundersen, Lars Tiller, Ramon Isern, Roar Wold, Halvdan Ljøsne og nylig avdøde Håkon Bleken en viktig rolle. Denne retningen ble karakterisert som radikal, internasjonal og modernistisk.

Parallelt utviklet det seg en nasjonal, tradisjonell og romantisk retning innen arkitekturen, og som blant annet var et viktig ledd i å gi et ansikt til det nye Norge som frigjort fra unionen med Sverige i 1905. Sentralt her var dragestilen, inspirert av motiver fra vikingetiden. Osebergfunnet fra 1904 med de enestående vikingskipene med sine former og utskjæringer, ble svært viktige.

Stilen og var særlig utbredt i perioden 1880–1910. Den har røtter i nasjonalromantikken og arbeidet for å bevare stavkirkene, en stil tidligere arkitekturopprørsgeneralen Audun Engh ofte refererer til. Den nasjonalromantiske retningen slo godt an hos det tyske nasjonalsosialistiske partiet noe som Adolf Hitler hadde god sans for, og som utnevnte den 29 år gamle Albert Speer som sin «hoffarkitekt» i 1934. Hitler hadde siden ungdommen hadde vært oppslukt av monumental klassisk arkitektur.

Le Corbusier var ingen byplanlegger, og mange vil gi ham skylden for at vi i løpet av 1920- tallet gikk bort fra å bygge byer med klassiske kvartaler. Slagordet, tårnet i parken, og ikke parken i byen, fikk dessverre enorm og ødeleggende gjennomslagskraft.

Hyggelig er det for meg at Audun Engh kalte en kronikk i Aftenposten i oktober 2018 for glimrende, hvor jeg argumenterte for kvartalsbebyggelsens mange fordeler.

Hvorfor gikk det så galt med estetiske idealene fra de tidlige funksjonalistene og drømmen om gode boliger og byer for folk flest?

Jeg vil ikke her snakke mer om kontorbygg, kirker, idrettsanlegg, trafikkanlegg, skoler eller museer, men konsentrere meg om boliger og byutvikling. Bygningsloven av 1965 innførte flere viktige prinsipper for hvordan arealene skulle bygges ut eller vernes. Et forhold som jeg mener er svært underkommunisert, var at både bygningsråd og generalplanvalg ble rene politiske utvalg for de formelle beslutningene. 

Tidligere var det slik at fagfolk hadde en avgjørende myndighet. Plan - og bygningsloven av 1985 la stor vekt på deltakelse og medvirkning fra brukerne, og det som ble omtalt som «svake grupper». Men samme paragrafer og rettigheter gjelder selvfølgelg også for skarpskodde jurister hos dagens utbyggere. Flere funksjoner som tidligere var offentlig styrt, ble nå satt ut til private konsulentfirma.

På 1960- og 1970 tallet kjøpte selv borgerlig styrte kommuner som Stavanger og Kristiansand store arealer for boligutbygging. I dag er det mer eller mindre tilfeldige utbyggere på vegne av en grunneier som fremmer saker. Der det tidligere var faglige vurderinger, er det i dag i mye større omfang slik at det er politiske beslutninger som bestemmer lokalisering, form og utnyttingsgrad.

I 1986 kom Brundtland-rapporten, Vår felles framtid, hvor begrepet bærekraft var svært sentralt. På begynnelsen av 1990-tallet ble fortetting det eneste saliggjørende for nye bærekraftige boligprosjekter, noe som har ført til mange dårlige boligprosjekt med for små leiligheter og for høy utnytting. Mønsteret er det samme. Eiendomsutviklere jakter på tomter med lav utnyttelse, og ved å tilby «glansbilder og glassperler» lokkes politikere til å gå inn for disse prosjektene. Når utbyggere ofte presser utnyttelsen opp er det primært for å få plass til flere enheter og dermed sikre større fortjeneste.

Siden Karl Marx skrev Das Kapital i 1867 har det vært mange kritiske kommentarer til denne boka, men at arbeidsproduktene har en såkalt bruksverdi av kvalitativ art, mens bytteverdien fastsettes kvantitativt, gjelder fortsatt. I løpet av det siste hundreåret har vi beveget oss dramatisk fra å se på en bolig som bruksverdi til å ha fokus på dens bytteverdi.Ved etableringen av Husbanken ble bolig sett på som en rettighet og ikke et investeringsobjekt!

Opprør mot kvaliteten på dagens boligbygging og byutvikling, må i første rekke rettes mot pengemakta. Større grad av offentlig styring må til. Byer må bygges som kvartaler og ikke høyhus, og faglig styring må sterkere inn.

Den forakten for faglige vurderinger vi opplever, enten det gjelder helse eller arkitektur, må det reageres kraftig på. Hellenske søyler, trekantgavler, rundbuer, romansk stil, utsmykninger med border og skulpturer er sekundært i denne sammenheng.

Donald Trump ville ha penere offentlige bygg og gikk til angrep på moderne arkitektur, og ga en presidentordre om kun å bygge offentlige bygninger i nyklassisistisk arkitekturstil. Dette er farlig.

Programmet til Arkitektopprøret har mye godt i seg, men når det avslutter med formuleringen: «Våre mål søker vi oppnådd ved appell til folkelig fornuft», bør det ringe noen bjeller.