Uranienborg kirke og riving av den godkjente monumentalrampen

Kirkelig fellesråd i Oslo kaster bort penger og ødelegger arkitektur på Uranienborghøyden, skriver arkitekt Aina Dahle.

Av Aina Dahle

Kirkelig fellesråd i Oslo kaster bort penger og ødelegger arkitektur på Uranienborghøyden, skriver arkitekt Aina Dahle.

Av Aina Dahle

Monumentalrampen med meglere og pyloner utenfor Uranienborg Kirke er en arkitektonisk fortolkning av gotikkens karakter, mener arkitekt Aina Dahle.

Foto: Jiri Havran

Tiltaket er bestilt og betalt av Uranienborg menighetsråd og dertil godkjent av Plan- og bygningsetaten i Oslo. Så hvorfor rive? Årsaken er å finne hos biskopen som har fulgt riksantikvarens råd som savner forankring i arkitekturteori- og historie og forståelsen av disse og som mener at arkitekten ikke har fulgt deres anvisning.

Det er både sant og ikke sant. Her har arkitekten veiet etikk mot estetikk, integritet mot respekt. Arkitekten har fulgt anvisningen om «høyverdige materialer» i pakt med prosjektet ellers (kryptprosjektet) som binder kirke, kor og krypt sammen i ett arkitektonisk grep ved hjelp av ramper (i kirkerommet utført i tre), ellers i jernbetong, modernitetens material som har bærekraft og økonomisk potensial i vedtaket om det grønne skiftet som har ett overordnet mantra: å ikke rive det bestående, heller ikke bruke importerte materialer fra lavkostland med fare for bruk av barnearbeid.

Til sammen handler dette om å finne den arkitektoniske løsningen for en universelt utformet inngang til en kirke som i hele sin eksistens ikke har vært tilgjengelig for dem som ikke kan bevege seg i trapper. Derfor rampe. For gående som for rullende, en løsning som gir retningsendring og ny retning: inn i kirkerommet mot korset på alteret. Som en av de mange forslag som arkitekten utarbeidet underveis til målet. En vandring Riksantikvaren var sammen med arkitekten om. Også kunnskapen om at monumentalrampen var en salderingspost i byggeregnskapet, og var med i alle forsøk på reduksjoner i en trøblete sluttfase.

Monumentalrampen med meglere og pyloner er en arkitektonisk fortolkning av gotikkens karakter, i pakt med Eisenacher-regulativet av 1861, utført i materialer som tilsvarer forbildet Christuskirche (1864) i Hannover. Materialet i kirkens yttervegger (blank tegl i teglets egenfarge) gjentas ikke på bakken eller i noen detaljer.

Christuskirkches teglvegger reiser seg i én bevegelse opp fra det steinsatte plassgulvet med gatestein av grå granitt. Arkitektens første forslag til å løse høydeforskjellen mellom kirkegulvet og plassen foran Uranienborg kirke (i dag en gate med parkerte biler) på tilsvarende måte, ved å løfte plassgulvet i en halvsirkelformet stigning satt med gatestein som i mange europeiske byer, bl.a. Hannover, ble blankt avvist av både By- og Riksantikvar. Byantikvaren med sin godkjenningsmyndighet for Uranienborg kirkes utvendige arealer, har senere godkjent dagens løsning som ble langt mer kostbar enn arkitektens første idé med å løfte terrenget opp til skilthuset.

KfiOs foreslåtte tiltak måtte, før noe rives, bli godkjent av PBE. Tiltaket er et stort og makabert inngrep som ødelegger et arkitekturverk og handler om sløsing av penger. Slikt kan ikke biskopen godkjenne. At biskopen slavisk fulgte Riksantikvarens råd i utgangspunktet, er egentlig den store feilen her. Særlig når begge parter visste om og nå vet om KfiOs vanskelige økonomiske situasjon. Å rette baker for smed blir feil og: Å kaste arkitekten under bussen er blitt altfor enkelt.

Hvor er rommet for samtale og samhandling? Også i kirkelige kretser?

Christuskirche i Hannover (1864) ble tegnet av professor Conrad Wilhelm Hase, Uranienborg-arkitekt Balthazar Conrad Langes lærer.
Foto: S Harakterom / Wikimedia Commons

FOTNOTER

Christuskirche i Hannover (1864) ble tegnet av professor Conrad Wilhelm Hase, Balthazar Conrad Langes lærer.
Arkitektkonkurransen om Uranienborg kirke (1886) ble avgjort 1.februar 1880. Det ble innlevert 12 forslag og konkurransen ble vunnet av Balthazar Conrad Lange (1854 – 1937) foran Joakim Mathisen (1857 – 1896), begge med utdannelse fra Hannover. I juryen satt kirkearkitektene G. A. Bull, J. W. Nordan og J. Thrap-Meyer som delte de premiertes arkitektoniske grunnsyn. Det skulle være Hannoveransk ny-gotikk i blank tegl. Altså: konstruktivt lesbart rammeverk gir formen, upusset tegl med egenfarge og egen stofflighet gir uttrykket. Arkitektenes lærer, professor C. W. Hase (1818 – 1902), lærte dem at «puss er løgn». Den tids «brutalisme». Han grunnla Hannover-Skolen og forfektet dogmatisk sin «brutalisme» også for kirkene som etter 1861 fulgte Eisenacher regulativ som styrte utforming av protestantiske kirker, også utenfor Tyskland. Hans oppfordring til ærlighet i arkitekturen tok Walter Gropius med seg i 1919 da det første Bauhaus-manifest ble utformet. Professor Hase mottok i 1888 den norske St. Olavs orden.
Disposisjonsplan for Uranienborg kirke ble vedtatt 3.juli 1879 av Kristiania bystyre som et resultat av byutvidelsen året før. Kirken skulle ha 1000 sitteplasser og premierløytnant Th. Gallus, assistent hos stadskonduktør G. A. Bull, utarbeidet planen hvor kirken skulle plasseres vinkelrett på den inntegnete Holtegata som skjærer seg tungt inn i den skogkledde Uranienborghøyden. Kirkens midtakse skulle følge midtaksen til tverrgaten som gikk fra Holtegata til Daasgate. Tverrgaten fikk navn etter Jørgen Moe i 1885 og for enden av gaten under kirkebakken ble det planlagt et dobbelt trappeløp opp til plassen foran kirken, innpasset i den høye muren som er bygget med samme hugget granitt som kantene av platået som utgjør kirkens punktregulerte tomt og med samme rekkverk som denne. Briskebytrikken (1894) må ha stoppet planen om atkomst fra Jørgen Moes gate. Kirken ble vigslet før jul 1886 etter en lang og smertefull byggeperiode med store overskridelser og mur-hvelv som falt ned.
Platået avsluttes i øst der Skovveien kommer opp og møter Josefines gate. Dette var hovedgatene den gang. Camilla Colletts vei ble bygget senere og Uranienborgparken ble først anlagt etter 1904. Toppen av høyden ble sprengt ned slik at platået og plassen foran kirken hadde samme nivå. Fra dette platået reiser kirken seg med gulvet en meter opp fra bakken/platået, jevnt med sokkelen i prikkhamret granitt. Merkelig fordi i Vestre Aker kirke (tidligere Aker kirke 1855) av H. E. Schirmer og i Christuskirche (1864) i Hannover av C. W. Hase ligger kirkegulvet nærmest på nivå med terrenget utenfor. Kun der det var fare for flom ble kirkegulvet lagt høyere. Så hvorfor gulvet i Uranienborg kirke er hevet en meter opp fra terrenget er nærmest uforståelig og må være en lapsus da kirken med sitt neste 80 meter høye tårn markerer seg godt i landskapet og ble i lang tid ble brukt som seilingsmerke til Oslo havn.
Kirketrappen i Uranienborg lå inntrukket under det skilthus-utbygg og var en del av kirken som kommer ut av denne og henter kirkegjengeren opp og inn. Med dobbeltrampen er det motsatt. Her er det terrenget som reiser seg og løfter kirkegjengeren opp til forplassen og inn i kirkerommet. Det er altså terrenget som reiser seg. Det er i pakt med Hannoverskolens forhold til ærlighet at det nye terrenget ikke bygges i kirkens material tegl eller granitt. Dobbeltrampen tilhører bakken og bygges derfor av kortreist betong. En plastisk masse med hovedsakelig grus, sand og vann i sin rå (brut) tilstand, ikke kultivert.
Lenge var jeg på villspor og tenkte at vernemyndighetene, når de påla menigheten å la dobbeltrampen bli utført i høyverdige materialer, oppfattet det slik at granitt var det foretrukne material selv om det var vesentlig mye dyrere, kom fra fjerne land med barnearbeid og på ingen måte stemte overens med ønsket om det grønne skifte hvor oppvarmet gangbane ikke kunne være 15-20 cm tykke storgatestein. Det var derfor en stor lettelse og glede for meg da jeg skjønte at menigheten delte mitt syn at materialvalget må uttrykke seg i sin ærlighet i farge og stofflighet og at granitt på utsiden av kirken var et totalt feilgrep som for all del måtte forhindres arkitektonisk, estetisk og moralsk.
Rampens form og størrelse følger rammetillatelsen med små justeringer i høyden for de to pylonene, for å sikre håndstøtte til dem som velger å gå trappen. Meglere sikrer som alltid for overganger og avslutninger. Ferdigmelding er gitt, også for utformingen av krypten, som til forskjell fra rampen har endret seg markant fra rammesøknad til igangsettingstillatelsene. Her har menigheten bygget en universelt utformet inngang til Oslos mest besøkte kirke. Åpen for alle.