Ut av arkitekturen?

Jeg mener han tar feil når han kaller dagens arkitektur «modernistisk». Modernismen, og funksjonalismen, oppsto rundt og etter første verdenskrig som en reaksjon på krig, ødeleggelse, sykdommer, fattigdom og andre uhyrligheter som hadde ødelagt Europa. Det var en bred bevegelse som skulle peke mot et nytt og mer rettferdig liv, uavhengig av den dekadente, spissborgerlige kulturen og samfunnsformen som hadde forårsaket tidenes største katastrofe.

Offentlig fattigdom betød at man utviklet funksjonalismen som metode for å bygge billigere og mer rasjonelt, og til en tro på industriell masseproduksjon.

For de fleste var dette knyttet opp til en venstreorientert sosial og politisk massebevegelse, hos oss via fagforeninger og sosialistpartier. Utstillingen «Vi kan» i 1938, var en bred futuristisk mønstring, en populær visjon om en bedre fremtid.

I dag er modernismen død, et hult skall uten innhold, ganske likt Arbeiderpartiets sosialdemokratiske ideologi. Men begge består, som kulisser rundt tiden vi lever i. Det Brochmann kaller modernisme, er bare samtidens måte å tyne mest mulig ut av ressurser og penger. Den moderne arkitekturen er i dag ikke noe annet enn tidens mest rasjonelle og masseproduserte måte å bygge på, slik sosialdemokratiet er blitt en bekvem og tankeløs måte å fortsette hverdagen på.

Vi er i en brytningstid. Det er andre impulser som peker fremover mot en mer ressursbestemt og bærekraftig måte å bygge på, eller dekke våre behov. Hva slags arkitektur den skal munne ut i er uklart. Derfor er også Brochmanns bok uten noen fremtidsvisjon som vi alle kan inspireres av, eller kopiere. Vi er ikke der ennå, men vi er på vei!

Hans andre brannfakkel er det individuelle uttrykket. Noen bygg skal være spektakulære – gudshus, tinghus, rådhus og skoler. Før gjaldt det også politistasjoner, postkontor og andre offentlige funksjoner, gjerne ved eller nær stedets torg. Nå er de i leide lokaler, eller som post i butikk. De etterlater seg et tomrom som fylles av nye, prangende «signalbygg» som både speiler våre egne ambisjoner, og spekulative investorer bruker arkitekturen som trekkplaster og reklameplakat.

Equinors kontorbygg på Fornebu og Økern Portal er aktuelle eksempler. Det ene søker å oppheve tyngdekraften, det andre synes rammet av jordskjelv. På Fornebu ble vedtatte reguleringsplaner og formingsveiledere feid til side av de samme skattekåte politikere som hadde vedtatt dem. Sett opp mot den manglende kvaliteten i de fleste nye boligprosjekter, eller tristessen i nye lager- og handelsområder som Stoa i Arendal, er disse «signalbyggene» dessverre forfriskende!

Jeg studerte på 1960-70 tallet. Hvorfor så ikke vi det samme som Brochmann? Antakelig var vi for opptatt av å protestere mot Vietnam-krigen, blåse liv i avisa Klassekampen, eller å støtte folkelige aksjoner mot sanering av gamle bydeler til å fremme nye faglige tanker.

Vi hyllet modernismen og funksjonalismen for sitt opprinnelige innhold, og så ikke forfallet.

Brochmanns bok er, som nevnt, en subjektiv ytring, men han skal ha stor ære for å peke på noe essensielt.

«Kjør diskusjon!»