Ut av skyttergraven

Arkitekturopprører og arkitekt?

Med min bakgrunn skulle man tro det var nærliggende å kalle seg selv en arkitekturopprører. Det sitter dessverre litt langt inne da jeg er prinsipielt uenig i debattstilen deres. Uansett tema er jeg mektig lei av svart-hvitt-fremstillinger og nedlatende retorikk. Og jeg er nok langt fra den eneste, både blant arkitektstanden og folk flest. 

Temaene Arkitekturopprøret (AO) har fått på banen og debatten de har klart å reise, er intet annet enn imponerende, og ikke minst etterlengtet. Debatten om estetikk i samtidsarkitektur er noe jeg skulle ønske kom fra arkitektstanden. Vi hadde imidlertid aldri mestret å bruke den noe brutale SoMe-strategien AO slo igjennom med. Jeg har for lengst forsonet meg med at dette kanskje var nødvendig for å få en så viktig debatt frem i søkelyset.

Jeg holder meg imidlertid langt unna kommentarfeltene i et forsøk på å holde blodtrykket i sjakk og vettet i behold. Det foreslår jeg at flere gjør, hvis man lett lar seg provosere av lite gjennomtenkte innspill fra både folk og arkitekter. Debatten om fremtidens arkitektur er for viktig til å bli redusert til en skyttergravskrig mellom «Klassisisme med stor K» og «Modernisme med stor M».

Jeg støtter det meste i programmet til AO. Jeg støtter også mye av kritikken de har rettet mot samtidsarkitektur, og vet at jeg ikke er alene blant arkitektstanden i å gjøre det. Jeg tror det er viktig at arkitekter som helt eller delvis støtter AO snakker høyt. Det vil gi debatten om klassisisme og lokal byggeskikk et større mangfold av stemmer. Mange er redde for å ta et standpunkt i et sammensatt tema, men faren er at ved å argumentere for alt kan man ende med å si ingenting.

Arkitektenes ikke-svar på Arkitekturopprøret

Etter at AO slo gjennom for fullt i 2021, med en hard retorikk, har arkitektenes svar ofte vært lite heldige, preget av nedlatenhet og unnvikelse. I stedet for å fokusere på retorikk og uenigheter, burde vi se fremover. Kan vi arkitekter ha reelle diskusjoner om samtidsarkitektur som tar utgangspunkt i klassisisme, tradisjon og lokal byggeskikk? For å få til dette må arkitekter bli mindre defensive og mer åpne for folkets innvendinger. Arkitektur er for alle, ikke bare for oss. Hvis et bygg må forklares for å nytes, er det ikke 100% vellykket.

I det siste har flere etterspurt et felles språk for arkitektur, og det er vi fagfolk som må ta første steg for å finne dette. Jeg er enig med Magnus Ravlo Stokke som sier at vi må «slutte å snakke om hvordan vi skal snakke og heller starte på selve samtalen».

 Likevel mener jeg det er viktig å legge bort noen typiske arkitektsvar for å finne en tone som utfordrer og engasjerer uten å unnvike eller tale nedlatende:

1.         «Arkitektur er mer enn fasader».

Eller den andre varianten, «arkitektur er komplekst». Jeg kan ikke være den eneste som er lei av å høre disse selvsagte påstandene? Det er nedlatende å tro at folk flest ikke forstår at arkitektur er mer komplekst enn vakre fasader. Det er dessuten en stor unngåelse av estetikkdebatten AO etterspør. Hvis vi kan diskutere alt fra dagslys til reguleringsplaner, må vi kunne ta tak i debatter om fasader og estetikk. 

2.         «Vi kan ikke kopiere fortiden».

Kopiering i arkitektur er ikke nødvendigvis feil. Hvis vi skal få en sammenhengende og harmonisk by kan ikke hvert eneste bygg være nye påfunn. Variasjon er viktig, men forskjellen mellom byggene kan være subtil. Kopiering eksisterer dessuten i alle stilretninger inkludert moderne arkitektur.

3.         «Hva med miljøet?»

Forsøket på å skifte tema fra estetikk til bærekraft holder ikke. Et hvert prosjekt skal være miljøvennlig, uansett hvordan bygget ser ut. Et helhjertet forsøk på å både tegne vakkert og bærekraftig vil høyst sannsynlig resultere i et uttrykk unikt for vår tid, men da må vi tørre å ta tak i alle sider av saken.

Før jeg går videre: Jeg har sagt alle disse tingene selv. Jeg har også skreket inn i en pute og sagt «jammen så prøv å tegne vakre bygg sjæl da!». Faget vårt er jo veldig komplekst og det er mange skjær i sjøen på veien til en vakrere arkitektur. Det er likevel vi arkitekter og andre bransjefolk som må ta innover oss denne kompleksiteten og samtidig løse det samfunnet krever av oss. Og samfunnet krever en mer variert, vakker og vennlig arkitektur.

En ny tilnærming til klassisisme og tradisjonsorientert arkitektur

Så langt har samtidsklassisismen nesten utelukkende vært representert av eldre hvite menn i tweed-dress, med et hovedfokus på historie og ren stilkopi. Klassisk arkitektur er for mange assosiert med konservatisme, penger og Trump. Jeg tror imidlertid samtidsklassisisme og tradisjonsorientert arkitektur trenger nye friske stemmer og en ny innfallsvinkel. Det trenger nemlig ikke være gammeldags å mene at klassisismens formspråk kan ha en plass i samtidsarkitekturen. Det er ikke konservativt å tegne bygg for fremtiden som også lærer av fortiden.

Bildene som følger denne teksten, er eksempler på ny klassisisme og tradisjonsorientert arkitektur fra inn- og utland. Eksemplene viser ulike muligheter i en samtidsarkitektur som henter inspirasjon fra fortiden, men er bygget for fremtiden. Jeg har bevisst valgt eksempler på bygninger som i ulik grad har klare historiske referanser, men likevel ikke er ren stilkopi.

La oss skape en dialog som verdsetter både historiske røtter og fremtidige visjoner. Arkitektur er for alle, og det er på tide at vi arkitekter lytter mer og forsvarer mindre.