Meninger / Debatt
Makt og avmakt i Oslos byutvikling
Av Erling Fossen
Forslaget om tilbygg på Nationaltheatret i Oslo sett fra nord.
Illustrasjon: LPO ArkitekterForslaget om tilbygg til Nationaltheatret med LPO som arkitekter har mye positivt ved seg. Det forsøker, og lykkes til dels i, å stramme opp byplanen i området og tar sikte på arkitektonisk tilpassing til den eksisterende bygningen. Men forslaget må også vurderes på bygningens egne premisser: Bryter forslaget med bygningens arkitektoniske verdier? Eller tilfører det nye verdier?
Henrik Bulls bygning er formet med lengdeaksen som den overordnete, ordnende symmetriaksen så vel i eksteriør som interiør. I den grad Bull fravek nøyaktig symmetri er det mer i underordnete detaljer, som for eksempel kongeinngangen, ikke i overordnete trekk. Strukturell tilpassing til denne hovedaksen er vesentlig for at tilbyggets arkitektur skal bli tilfredsstillende og vel så viktig som stilpreget i tilbyggets fasader.
Med den foreslåtte symmetriske fasade mot Studenterlunden forsterkes bygningens tverrakse. Den forsterkes ytterligere av korrespondansen med aksen til Universitetets. Tverraksen konkurrerer slik med teatrets langsgående hovedaksen og med det oppstår en viss konflikt med den eksisterende overordnete strukturen.
I forslaget kunne man forvente at teatrets hovedinngang lå i tverraksen og korresponderte med Universitets hovedinngang. Men nei, i forslagets langfasade er det ingen slik inngang. Om det var slik, ville nåværende hovedinngang kunne oppfattes som en sideinngang.
Med denne bakgrunnen er det aktuelt å spørre om forslaget egentlig fullfører Henrik Bulls planer slik mange fremholder. Jeg har ikke sett Henrik Bulls plantegning som hører sammen den symmetriske fasade mot Studenterlunden – om slik finnes, men er ikke i tvil om at han ønsket en fullt symmetrisk planløsning i overenstemmelse med det som ble bygget.
Men forslaget er langt fra symmetrisk mot Stortingsgaten og Johanne Dybwads plass. De mange utsagn om verdien i fullføring av Bulls planer synes derfor til dels retoriske til fordel for prosjektet i stedet for å være faglig begrunnet.
Ved endringer i og tilføyelser til historiske bygninger – også i fredete – er det av stor betydning at resultatet er historiefortellende, at endringer kan oppfattes og sanses. Det dreier seg om ulikheter mellom gammelt og tilføyet. Arkitektene har en stor utfordring i å artikulere dette på troverdig vis.
