Veiledningens begrensning

Litt forenklet kan man si at arkitekters kvasiteoretiske redegjørelser har sneket seg inn i flere lag av forvaltningen. Forventningen er at visuell kvalitet best redegjøres for tekstlig, og at enkelte visuelle uttrykk har et gitt konseptuelt innhold. Her er vi inne i det Løkken kaller «ideologisk betingede holdninger», som gjør at man postulerer entydige sammenhenger mellom etiske og estetiske kvaliteter.

For eksempel at bærekraftige bygg er grønne, eller at klassisk arkitektur er fascistisk. 

Dette gjør at man ikke trenger å foreta en konkret visuell vurdering, men kun basere seg på en forutinntatt og ofte feilslått antagelse om en sammenheng mellom form og innhold. Løkken har derfor rett i at troen på en «arkitektonisk-estetiske-determinisme» leder oss på villspor.

Samtidig tilsier min byggesakserfaring at det er nærmest umulig å på forhånd angi konkret hvordan bygg skal utformes. Det betyr blant annet at kvantifiserte reguleringsbestemmelser om utforming ikke sikrer det de er ment å sikre. Et krav om takform, type material, eller vindusformat kan tilfredsstilles uten at det ser spesielt bra ut. Slike bestemmelser vil derfor hindre kommunen fra å faktisk foreta en visuell bedømmelse fordi man angivelig har klargjort hva man mener med § 29-2.

Klarhet, forutsigbarhet og likebehandling bør dermed sikres gjennom noe annet enn en forenklet kvantifisering, eller entydige antagelser om sammenhenger mellom form og innhold.

La meg komme med et eksempel. I Snøhettas prosjekt, Vertikal Nydalen, ble det ved søknad om brukstillatelse hevdet av Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune at det var et vesentlig avvik mellom det som var godkjent og det som ble bygd.

Panelkledningen hadde ikke blitt som forespeilet, det var skjemmende beslag mellom etasjeskillene og detaljeringen var generelt lite elegant. De ble derfor bedt om å søke om fasadeendring. Denne ble følgelig avslått da etaten mente at endringen førte til at høyhuset ikke hadde tilfredsstillende visuelle kvaliteter etter § 29-2.

Statsforvalteren opphevde likevel kommunens vedtak da de ikke mente det var en søknadspliktig fasadeendring, siden byggets «karakter» forble uendret. De lente seg på direktoratet for byggkvalitet sin veileder om fasadeendringer, der det presiseres at «karakter» handler om stilart.

Siden Vertikal Nydalen er «et særegent prosjekt hvor det fremtredende med byggets karakter er de bærekraftige og miljøvennlige løsningene», kunne Statsforvalteren akseptere at bygget ble svekket visuelt siden det opprettholdt sin bærekraftige stil. Hva nå enn det måtte bety.

Selv om det var spørsmålet om fasadeendringen var søknadspliktig eller ikke som ble satt på spissen, og ikke vurderingen av visuell kvalitet etter § 29-2, er det et talende eksempel på en holdning til arkitektur som er svært lite visuell.

Følgelig viser eksemplet at klarhet og forutsigbarhet er knyttet til en antagelse om at vi har en felles forståelse av ulike begreps meningsinnhold. Noe jeg, som nevnt i forrige innlegg, er skeptisk til.

Jeg er derfor usikker på om flere veiledere er svaret, da de enten blir for kvantifiserende konkrete, uten å sikre faktisk visuell kvalitet, eller at de blir for vage, slik at tolkningsrommet blir så stort at advokatene kan bruke det til sin fordel i en klageomgang.

Hvis man derimot klarer å skape en forventing om at det skal gjøres uavhengige og rene visuelle vurderinger, kan de som tegner og bygger måtte vise og overbevise både befolkning og kommune at det man planlegger faktisk ser bra ut. Da vil man forhåpentligvis kunne kreve at arkitektene spisser sin formgivningskompetanse, og hindre at utbyggere og entreprenører tar forstyggende snarveier.

Det må åpenbart konkretiseres hvordan dette kan lovfestes og implementeres. En forståelse av lovtekst og veilederes begrensninger er likevel en god begynnelse. Da kan en metode for visuell bedømmelse snarere enn en preskriptiv veileder være en vei å gå.