Meninger / Debatt
Arkitektene i ingeniørenes verden
Av Kristian Ribe
– Vi har ropt på helhet lenge – nå må vi bli tydeligere, skriver Pål Dixon Sandberg
Med riktig kompetanse i offentlige stillinger eller hos private utviklere vil også anskaffelsene bli bedre og mer varierte, og kunne vinnes av et større mangfold av kontorer, mener presidenten i NLA.
Av Pål Dixon Sandberg
Med riktig kompetanse i offentlige stillinger eller hos private utviklere vil også anskaffelsene bli bedre og mer varierte, og kunne vinnes av et større mangfold av kontorer, mener presidenten i NLA.
Av Pål Dixon Sandberg
Pål Dixon Sandberg er landskapsarkitekt og president i Norske landskapsarkitekters forening (NLA).
Foto: Anne Guro RøsægDiskusjonen om små versus store firmaer, og om arkitektbransjen nærmer seg dagligvarekjedene i markedsstrategi, ble diskutert i Arkitektenes hus denne uka. Debatten har allerede startet her på Arkitektur.no med ulike synspunkt og tanker om hvor problemet for mangfoldet av kontorer ligger. Dette er en viktig debatt, og NLA som interesseorganisasjon, mener det mest interessante er å se etter hvilke faktorer vi kan og bør jobbe for å påvirke. Og ikke minst, vi må være tydelig nok og bruke fagspråket riktig for å bli lyttet til.
Landskapsarkitektene er den arkitektgruppa som har vært dårligst til å åpne nye små kontorer de siste 10-20 årene. I tillegg er mange små kjøpt opp. Er det de store kontorenes markedsstrategi som har skylda eller er det de offentlige anbudenes utforming som går i de stores favør? Eller er det rett og slett våre utdanningsinstitusjoner som ikke klarer å utdanne kandidater som tør å starte noe eget og stå frem som små mot de store?
Kristian Riber har flere interessante betraktninger. Likevel er det særlig der han løfter arkitektenes evne til å se helheten som fagets store fortrinn, at jeg begynner å tenke på hvor lenge vi har sittet og ropt «helhet».
Det er på tide å bli tydelige både i språk og tiltak, og slik påvirke utviklingen av vårt virke for både de små og store bedriftene.
Tone Selmer-Olsen har etter min mening rett når hun sier at det er rammebetingelsene for å få jobbe med kvalitet og nybrottsarbeid som må forbedres. Flere offentlige anskaffelser må rigges for ulike typer erfaring, om også de små kontorene skal få bryne seg på de mest attraktive oppgavene. Det finnes oppgaver for alle typer kontorer, men det kan som eksempel bli i sikreste laget fra bestillerens side å be om x antall tilsvarende prosjekter gjennomført siste 3 år for å være kvalifisert. All den tid man skal vinne oppgaver man i bunn og grunn har gode forutsetninger for å løse bare i kraft av arkitekturutdanningen.
I vår kontakt med offentlige myndigheter, så er NLA nettopp opptatt av å påpeke dette. Og i vårt samarbeid på tvers av organisasjonene for å påvirke arkitekturpolitikken, er bestillerkompetansen og kommunenes ansvar for å følge opp de store utfordringene innen arealforvaltning og arkitektur, et sentralt tema.
Samtidig er det viktig å påpeke både ovenfor myndigheter og utdanningsinstitusjonene hva slags arkitekter (les alle arkitekturfagene) Norge trenger. Utdannes det for eksempel nok kandidater som vil gå inn som gode bestillere på den offentlige siden av bordet? Disse planleggerne som mørner politikerne og tålmodig gjennom årelange prosesser bygger opp, utvikler og forankrer de gode prosjektene i kommunene før de sendes ut på offentlig anbud. Hvilket språk bruker de for å sikre kvalitet innenfor sine rammer?
Rammene for hva konsulenter får utført bestemmes av oppdragsgiveren i det offentlige eller det private. Hvordan de som vinner anbud får utfoldet seg faglig, er fullstendig prisgitt bestillerens tro på arkitektur som verktøy for innovasjon og utvikling. Med riktig kompetanse i offentlige stillinger eller hos private utviklere vil også anskaffelsene bli bedre og mer varierte, og forhåpentligvis vil flere oppdrag kunne vinnes av et større mangfold av kontorer.
For å komme dit, må vi selv bygge den tydelige fortellingen om vårt samfunnsbidrag. Slik at våre fortrinn står tydelig fram og etterspørres.
