Meninger / Debatt
Tiden for hage er nå!
Av Even Bakken
Gaute Brochmann dyrker rollen som den evige kontrære. Han blir den viktigste, manesjen er hans og dermed forsvinner dessverre muligheten til å ha en nyansert debatt om når Sverre Fehn lyktes og når han ikke gjorde det.
Gaute Brochmann dyrker rollen som den evige kontrære. Han blir den viktigste, manesjen er hans og dermed forsvinner dessverre muligheten til å ha en nyansert debatt om når Sverre Fehn lyktes og når han ikke gjorde det.
«Vi må snakke om Kevin» er en britisk film fra 2011. Den handler om en mor som prøver å forstå hvorfor hennes sønn ble en massemorder.
«Vi må snakke om Sverre» er mottoet på forsiden av desembernummeret av Arkitektur som markerer hundreårsjubileum for Sverre Fehns fødsel. Tidsskriftets innledende essay prøver å finne ut hvordan denne arkitekten ble en forfører som ledet norske arkitekter inn på ville veier.
Redaktøren forklarer at i heftet bruker han «tekst og fotografi for å gå løs på Fehn og hedre ham ved å bruke hans livsverk som inngang til en modernismekritikk på arkitekturfagets egne premisser» (en større heder kan han tydeligvis ikke få).
Det er altså modernismekritikk det er snakk om når redaktøren «går løs på Fehn». Han skriver: «Vi har vært altfor redde for å kritisere modernismen» (hvem er vi? Det innbefatter ikke redaktøren, og kanskje ikke alle andre heller).
Redaktøren forteller: «Sannheten er at jeg aldri har likt husene til Sverre Fehn. Jeg liker ikke å se på dem, jeg liker ikke å være inni dem.» Han får dårlig magefølelse. Det verker i hver eneste muskel i kroppen hans når han kommer i kontakt med en slik bygning.
Det blir mye «jeg» i Gaute Brochmanns essay. Teksten er svært forskjellig fra de åtte artiklene i tidsskriftet siste del, skrevet av arkitekturhistorikere. Der er det ikke private følelser men faktiske kunnskap. Det fins også et intervju med arkitekter ved tre relativt nystartede kontorer. Det er ulikt hvilke deler av Fehn-arven de kjenner seg igjen i, men de har et «innlevd» forhold til den gamle mester (den slags interesserer ikke redaktøren).
Gaute Brochmann slutter med en konstruksjon som er typisk for ham: «Jeg sier ikke at Sverre Fehn er grunnen til at det bygges så mye dårlig i dag. Men for meg fremstår han uten tvil som en ganske stor del av problemet». Altså: Jeg sier det ikke, men jeg sier det omtrent likevel.
Gaute dyrker rollen som den evige kontrære. Han blir den viktigste, manesjen er hans og dermed forsvinner dessverre muligheten til å ha en nyansert debatt om når Fehn lyktes og når han ikke gjorde det.
Meninger / Debatt
Av Even Bakken
Meninger / Debatt
Av Kai Reaver
Meninger / Debatt
Av Tova Linnea Schönbeck
Meninger / Debatt
Av Espen Vatn
Meninger / Debatt
Av Fredrik Lund
Meninger / Debatt
Av Anne Therese Anvik og Monica Lilloe-Salvesen