Ytringslysten bør leve godt med Arkitekturopprøret

Men å problematisere Arkitekturopprørets rolle mener jeg er et blindspor. Sundal anerkjenner at de har vært en forutsetning for at debatten i det hele tatt er satt på dagsorden. Det bør applauderes. I stedet er fokus at «[a]rkitekter blir stadig hengt ut på nettet fordi de mener noe annet enn Arkitekturopprøret. Dette, i tillegg til tidligere nevnte grunner, er med på å begrense arkitekters ytringslyst».

Her mener jeg terskelen er lagt svært lavt for hva som kvalifiserer til å «henge ut». At fagsjefen i Ruter har måttet tåle kritikk for sin anbefaling til ny T-banestasjon på Tøyen, er godt innafor det enhver person i en maktposisjon – for det er ikke til å komme bort i fra at det er det han er i dette tilfellet – må kunne tåle.

Det er ingen tvil om at en del utspill i kommentarfeltene har vært vel saftige og urimelig usaklige. Men han har så vidt jeg kan se verken blitt truet eller utsatt for personhets av en slik karakter at det er egnet til å true et fritt ordskifte.

Vel så viktig i denne sammenhengen – og det er i stor grad derfor jeg mener dette er et blindspor i debatten – er Arkitekturopprørets løse organisasjon. Så vidt jeg kan se kommer samtlige av kommentarene som nevnes i innlegget, og som er rettet mot Skar, fra personer som ikke er frontpersoner i Arkitekturopprøret.

Likevel tas de til inntekt for Arkitekturopprøret, fordi de forekommer i kommentarfeltene til saker som legges ut på opprørets side. Dersom en politiker hadde fremmet en liknende kritikk som opprøret, eller lederen for en etablert organisasjon, så ville liknende kommentarer i kommentarfeltene ikke ha blitt tatt til inntekt for den aktuelle organisasjonen eller politikeren.

Slik sett fører det til en urimelig avskrivning av opprørets sak å tilskrive dem de nevnte kommentarene. Det fører til unødvendig polarisering av debatten i stedet for å ta Arkitekturopprørets engasjement som en invitasjon til å delta i ordskiftet, som burde ha vært budskapet.

Samtidig har jeg ingen problemer med å anerkjenne at det kan oppleves som belastende å bli utsatt for kritikk fra en bevegelse som ikke er en etablert organisasjon uten en valgt ledelse som kan stilles til ansvar. Det er Arkitekturopprørets styrke, men kan like selvsagt være dets svakhet. For motdebattanter kan det oppleves som overveldende å skulle stå i en debatt mot en bevegelse uten hode og definert kropp, som kommer allestedsfra og samtidig ikke er noen steder.

Men uavhengig av hva man ellers måtte mene om opprørets agenda og meninger, tror jeg de fleste kan være enige om at de har fått en dominerende posisjon i debatten om arkitektur fordi det er et behov for at noen tar den rollen de har tatt. Dersom arkitektene skal ta denne debatten tilbake, som Sundal argumenterer for, er det bare én måte å gjøre det på: Å delta i debatten.