Meninger / Kommentar
Nye Nobel Center og den nye arkitekturdebatten
Av Elin Delmar
– Arkitektur trenger folk, og folk trenger arkitektur, skriver Kyrre Sundal
... og det er på tide at vi gir dem en arena der de faktisk møtes.
Av Kyrre Sundal
... og det er på tide at vi gir dem en arena der de faktisk møtes.
Av Kyrre Sundal
Kyrre Sundal er arkitekt og partner i Mad Arkitekter.
Foto: privatDa Arkitektur intervjuet meg som en av de nye spaltistene i 2023, ble jeg spurt om det var én ting jeg ved et trylleslag ville endre innenfor det norske arkitekturfeltet, hva det skulle være. NAS, svarte jeg. Norsk arkitektursenter.
La oss starte med å se på det vi har, og har hatt, av arkitekturformidlingssteder i Oslo. NAL/OAF pusler for det meste med interne medlemsaktiviteter i byens roligste gate. ROM som har mange spennende utstillinger, men i liten skala. Og Nasjonalmuseet Arkitektur. I tillegg har vi Oslo Arkitekturtriennale iblant.
DOGAs glansdager som publikumsåpen formidler langs Akerselva føles dessverre som en fjern fortid.
Hvis man kikker til Danmark og DAC (Dansk Arkitektur Center) ser vi hva et ordentlig arkitektursenter, som når bredt ut, kan være. DAC er offentlig-privat finansiert av Realdania (jada, det gjentas til det kjedsommelige helt til vi får et tilsvarende fond i Norge) og tre departementer.
I 2024 hadde de over 300 000 besøkende i København. Dette besøkstallet ville plassert dem på topp fem-listen over mest besøkte museer i Oslo, midt mellom Folkemuseet og Teknisk museum.
Nasjonalmuseet Arkitektur har vært stengt de siste årene og skal åpne igjen 8. mars med en boomer-utstilling (BOOM!). I 2022, det siste året de var i full drift, hadde de, hold deg fast, 12 601 besøkende. Altså en brøkdel av det københavnske besøkstallet. Så kan man selvfølgelig innvende at DAC er mye større enn Nam Arkitektur, og det er jo sant.
Men kanskje den egentlige grunnen er at DAC oppleves som langt mer relevant, for folk flest?
Hva skal NAS være?
NAS skal være et sted som favner bredt og gir nye impulser ved hvert besøk.
Tenk faste utstillinger som forklarer og formidler bygg og byrom, landskap og interiør. Temporære utstillinger fra inn- og utland som utfordrer og provoserer. Et sted som rommer debatten om byen og fremtiden, om bærekraft og fortetting, ikke bare kanoniserer det som allerede er bygd. En kafé folk oppsøker selv om de ikke skal på utstilling. Et sted hvor barn og unge kan bygge, tegne og utforske arkitektur på egne premisser, og hvor skoleklasser kan besøke for å forstå mer om sine omgivelser. En programflate som gjør at du kan komme tilbake hver uke og finne noe nytt. Kort sagt en destinasjon som folk oppsøker fordi det er byens beste møteplass, uavhengig om du skal se en utstilling eller ikke.
Og ja, i kjelleren kunne Arkitektopprøret gjerne by opp til dans en kveld i måneden, med verbale uppercuts til arkitektstanden. En slags fight club for våre bygde omgivelser kan være den friksjonen vi trenger for å holde oss våkne.
For at dette skal fungere, må finansieringen være trygg og langsiktig (vi så nylig hvordan mangelen på langsiktig finansiering førte til at NODA nå avvikles. DAC drives av en kombinasjon av offentlige midler fra flere departementer og privat kapital fra stiftelser og næringsliv. Det viser at det er mulig å tenke større enn billettinntekter og prosjekttilskudd. I Norge er Kultur- og likestillingsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet opplagte støttespillere, sammen med stiftelser og næringsliv.
NAS må være et nasjonalt anliggende, ikke kun et lokalt Oslo-prosjekt. Ambisjonen må være at utstillinger, debatter og formidling når ut til alle landsdeler. Og hvem vet, kanskje et sterkt NAS er nettopp det som skal til for at NODA en dag kan gjenoppstå i en ny og mer robust drakt?
Arkitektur trenger folk, og folk trenger arkitektur. Det er på tide at vi gir dem en arena der de faktisk møtes. Gjør vi det, kan jeg neste gang noen spør hva jeg ville endret med et trylleslag, slippe å svare NAS.
