– De viktigste byrommene må være offentlige, skriver Ellen de Vibe

Etatsdirektøren på banen

Bystyret har nettopp vedtatt at et større torg i reguleringsplanen for Karihaugveien skal være fellesareal. Etatsdirektør Siri Kielland i Plan- og bygningsetaten (PBE) mener offentlige rom er «utrolig viktige arenaer for demokratiet», og at grensen for private grunneieres innflytelse over fellesarealene kan være nådd.

I nye planer må større byrom og parker, slik som i Lilleakerbyen og i Nydalen, reguleres til offentlig formål, sier hun til Aftenposten. Utbyggerne på sin side mener at de samme rettighetene kan sikres gjennom tinglyste erklæringer for allmenn tilgjengelighet.

Er da problemet løst?

La oss først slå fast at Kielland har et viktig poeng: Byens essens er å være arena for møter mellom mennesker. Sosiologen Jon Pløger har beskrevet hvordan vi møter ukjente mennesker tilfeldig, snakker med og betror oss til mennesker vi ellers ikke ville møtt, ser og blir sett av andre, og deltar i et hverdagsfellesskap.

I tillegg har vi helt siden grekernes tid hatt «agoraen» eller torget som møteplass for å drøfte og danne meninger. Dette er sammen med demonstrasjoner en grunnlovsfestet rett. Selv politiloven krever kun varsling, ikke søknad, om å holde demonstrasjoner.

Denne funksjonen til byrommene har gjennom historien vært, og bør fortsatt også være, et offentlig ansvar. Ville det være riktig om Youngstorget, Rådhusplassen eller områdene rundt Oslo S var privat eide og driftede byrom med begrensninger som bare tillot visse grupper mennesker og visse typer aktiviteter?

Selvfølgelig ikke.

BaneNors beslutning om å holde Oslo S åpen for bostedsløse gjennom natta de kaldeste januar-nettene er det vi ønsker. Opplevelsen av byen som «vårt sted» må være knyttet til den offentlige rollen byen har.

De viktigste, ikke alle

Da badepiren på Tjuvholmen en varm sommerdag i 2015 ble avstengt for allmenn tilgang av en vekter, så var vi i PBE glade for at den var regulert til offentlig formål. Daværende byråd Bård Folke Fredriksen og jeg var enige om at de viktigste byrommene bør være regulert til offentlig formål. Slik må det også være framover dersom byens evige rolle som fullt åpent og demokratisk rom skal vare.

Samtidig er det ikke slik at alle byrom må være regulert, eiet og driftet offentlig. Det finnes ulike modeller for samhandling. Aker brygges eiendomsbesitter har rustet havnepromenaden og drifter denne forbilledlig. Gratis benker er utplassert og uteserveringen har begrenset utstrekning.

På Tjuvholmen er både opparbeidingen og driften av utearealene i privat regi, selv om brorparten av byrommene er regulert til offentlig formål. På Vulkan ble den korte adkomstvegen med gangareal gjennom området regulert som fellesareal. I Bjørvika er alle de offentlig regulerte gatene og byrommene overført til og driftet av kommunen.

Det finnes altså flere ulike modeller, men som hovedprinsipp bør byens hovedgater og byrom være regulert til offentlig formål. Mindre viktige passasjer og byrom kan reguleres som fellesareal, men da med tydelige reguleringsbestemmelser og bruk og klart kartfestet tinglyst erklæring for allmenn tilgjengelighet.

I Vannkunsten-prosjektet ble dette fastsatt etter en lengre drøfting med utbyggerne som ønsket den allmenne tilgjengeligheten redusert. Å planlegge og bygge ut store områder på halve eller 1/3 i størrelse av Bjørvika helt uten noen offentlige regulerte torg, gater og byrom, særlig langs herlighetsverdier som elve- og sjøfronter, synes uklokt, udemokratisk og uakseptabelt.

En tydelig lesbar og sammenhengende offentlig gate- og byromsstruktur må danne ryggraden i utviklingen av strukturen i byrommene våre. Det overordnede målet må være å sikre at vi alle har tilgang til fysiske rom for et konstruktivt fellesskap med fri meningsytring.

Dette må både kommunen og utbyggerne bidra til.