«Er’e så fali ‘a?»

Lokaldemokratiet har alltid vært avhengig av slikt, av steder å møte kjente og fremmede, dyrke historiene, prate om løst, kanskje ta en øl eller en kaffe. I vårt harde klima trenger vi ofte hus for slikt. Uten dem kan vi føle oss rotløse. 

Det har skjedd store endringer i norsk stedsutvikling de siste tiårene. Min hjembygd er blitt splittet. Kirkebakken, kommunehuset, sykehjemmet og det historiske bygdetunet ligger der fortsatt, midt i bygda, men folk bor ikke der lenger. Boligbyggingen har skjedd andre steder, ferdighusene ligger oppover langs villaveiene i skogliene i Ytre og i Flateby. Så er det bygget butikker for de nye beboerne der det lå en ledig tomt nede ved riksveien, med kjøpesenter og vinmonopol, treningssenter, sushi og bingo.

Ingen planla det slik. Det var ingen sentrumsplan å forholde seg til, ingen retningslinjer for hvor det burde bygges og hvordan det skulle se ut. Juristen i teknisk etat sjekket lovlighet, brannutganger og handikaptilgang. Jeg spurte en gang ordføreren hvorfor Kiwi fikk bygge en slik meningsløs stedsfremmed kasse. «Er’e så fali ‘a?», spurte han tilbake.

Kommunen hadde viktigere ting å holde på med, det skulle bygges både skole og pleiehjem, må vite. At det nye handelssenteret hadde en viktig rolle som bygdas nye samlingssted sto det ikke noe om i kommunale sakspapirer.

Vi  har lært mye i Norge de siste tiårene om urbane kvaliteter, om behovet for møtesteder og kollektive tilbud, for park og torg, for noe mer enn parkeringsplasser, bensinstasjoner, melk og brød. Her har arkitekter og planleggere gitt vesentlige bidrag til å forme vitale og inkluderende samfunn.

Men utenfor byer og tettsteder henger vi ofte etter. Det bygges langs veien, der det er en ledig tomt med avkjøring fra hovedveien. Så er det veien som styrer, ikke noe behov for sentrum og omgivelsenes kvalitet. 

Det kan hentes frem mange eksempler på dette. Se på Vinstra, et viktig tettsted midt i Gudbrandsdalen, administrasjons- og skolesenter i kommunen. Butikkene ble bygget der det var plass langs veien gjennom sentrum forbi stasjonen.Så syntes veivesenet at det ble litt mye treg trafikk der, og flyttet riksveien noen hundre meter opp i lia. Da flyttet butikkene etter, til et nytt kjøpesenter i krysset der den nye veien tok av. Handelen måtte jo fange opp gjennomfartstrafikkens kjøpekraft.

Så gikk det noen år, riksveien ble Europavei og ville ha flere kjørefelt og høyere fart og flyttet over elven. Da flyttet butikkene etter, ennå en gang, til nybygde industrielle handlemaskiner, det gamle sentrum lå ribbet tilbake, butikkene nå overtatt av revisorkontor, thaimat og tatoveringsjappe. 

En slik historie finner vi mange steder, i Valdres og på Hadeland, på flatbygdene på Jæren og i Trøndelag. Er’e så fali ‘a? Men vi finner også mot-eksemplene, som i Ringebu, der kommunen og handelsstanden insisterer på at butikker fortsatt skal ligge i sentrum, i nye og gamle hus, med gågate og torg, ikke henslengt ute i motorveikrysset.

Så kan det være at vi arkitekter har hatt for lite bevissthet om og har sviktet denne utviklingen. Vi har kanskje skjønt oss på betydningen av hus langs Storgata i Lillehammer, i Asker og i Drammen, og fått kommunene med på det, men så har vi fortsatt å slenge ut hus på ledige tomter, ofte stedsfremmede kasser med flate tak, knapp detaljering, avvikende farger og vinduer spredd rundt på fasadene. 

Jeg tror det kan være et klart behov for at vi som arkitekter nå tar med oss noen av lærdommene fra den faglige urbane oppvåkningen, ut til bygder og bygdebyer og tettsteder. Om vi vil at ungdommen skal ønske å bli boende utenfor byene må kommunesentrene få noen av de tilbudene og kvalitetene som byene lokker med.

Det betyr at vi har noen kraftige faglige utfordringer. Og det forutsetter at vi erkjenner at modernismens selvsentrerte arkitekturidealer ikke lenger kan være gyldige der ute. Hus bør ikke være selvopptatte objekter sluppet ned fra himmelen, men bidra til å bygge miljøbevisste og inkluderende lokalsamfunn.