Fremtidens trygge bomiljø: ikke bare dyrt, dyrt, dyrt!

Jeg lurer på om alle vi som jobber innenfor byggebransjen må snu tenkningen vår på hodet. Et raskt Chat GTP-søk om lovkrav knyttet til kriser og krig for Norges byggevirksomhet siden år 1000 starter med følgende setning: «Kravene til sikring av bygninger mot naturkriser og krig har utviklet seg i takt med samfunnets behov og teknologiske utvikling».

Dette er nettopp mitt poeng. En tankemodell som sier at det ikke skal innføres nye krav er unyttig; det vil alltid komme nye krav. Det samme gjelder boligkvalitet, brannsikring og byggeteknikk. De første 800 årene etter år 1000 valgte man «naturlige sikringstiltak» ved å legge bygg høyt i terrenget for å sikre seg mot flommer, ras og fiender.

På 1600-1800-tallet var bybranner hovedfokus, og murtvang ble innført i de største byene. På 1900-tallet ble det særlig i perioden 1930-45 bygget tilfluktsrom og bunkere. Tilfluktsrom ble et lovkrav i Sivilforsvarsloven i 1953. Etter naturkatastrofen i Loen i 1905 og 1936, ble det satt mer fokus på sikring mot fjellskred og flodbølger.

Plan- og bygningsloven av 2008 innførte særskilte krav for klimatilpasning og risikoanalyser. Krav knyttet til flom, ras og vind ble tatt inn i TEK10 og TEK17. Også digital sikkerhet med krav om sikring av kritisk infrastruktur som datasentre og energianlegg vektlegges nå. I dag får sikring av infrastrukturanlegg til havs mot sabotasje særlig fokus.

Kravet om tilfluktsrom er riktig, tenker jeg. Samtidig er det riktig at krav til bomberom vil øke byggekostnadene. Kanskje, slik noe har hevdet, må deler av bomberommene behandles som offentlig infrastruktur, som også det offentlig må bidra til å bekoste. Det vil også være nødvendig å differensiere kravene noe geografisk. Men er kostnadene for tilfluktsrom helt uten gevinster utover selve sikringen?

Tvert imot. Det nye kravet må også behandles arkitektonisk, teknisk og økonomisk som en mulighet. Offentlige bane- og jernbanestasjoner under grunnen kan omformes slik at de kan bli «hovedtilfluktsrom» i de største byene. Det kan bygges større «hovedtilfluktsrom» for mindre tettsteder som del av nye samfunnshus, skoler eller trosbygniner, uten at det må kreves enkeltrom i hvert boligbygg over 1000m2.  Idrettshaller kan legges under skolebygg eller skolegårder, og fungere som tilfluktsrom i krigstid.

Det er allerede vanlig at underetasjene i nye næringsbygg brukes som treningsinstitutter, som lagerrom eller endog salgsflater. Disse kan framover få ny sambruk for sikring av ansatte og besøkende. I tillegg til å bruke sykkelareal i boligunderetasjer, som noen har foreslått, så kan selvfølgelig også parkeringskjellere benyttes som tilfluktsrom. Vi bygger færre parkeringskjellere enn før i Oslo, men undergrunnens tilfluktsrom kan også brukes som felleslokaler, ungdomsklubber og idrettsflater.

Det trengs en overordnet strategi for hvordan kravet om tilfluktsrom skal gjennomføres på en sikkerhets- og byutviklingsmessig god måte ut fra befolkningstettheten og risikovurderingene i de ulike delene av landet. Strategien må avklare teknisk standard og utbedringsbehov på dagens tilfluktsrom, tydelige nivåer og roller for bygging og forvaltning av tilfluktsarealene, inkludert både investering- og driftsansvar.

Dette blir en viktig oppgave som staten må samarbeide med både kommunene og byggebransjen for å løse. En god strategi for dette kan kanskje, på samme måte som krav om opprydding av avløpsforhold har ført til både elveparker og ny grøntsstruktur, bidra til tilfluktsarealer styrke tilbudet av sosial infrastruktur i både byer og tettsteder.

Stikkordet må hele tiden være sambruk av tilfluktsarealene. Da vil kanskje også byggebransjen få en markedsmessig fordel av et nytt krav. Selv er jeg i dag glad for å bo i et bygg fra 1953, som har tilfluktsrom.