– Klimakrisen forutsetter at vi må velge en bymodell, skriver Peter Butenschøn

Vi kan ikke, som oppriktige arkitekter og planleggere, aksjonere for den miljøvennlige og bilfrie byen - samtidig som vi planlegger nye boligbyer ute i skogen på Gjersrud/Stensrud, langt fra kollektivtilbud, eller langs uendelige villaveier oppover i liene i Nittedal og Skedsmo.

Av Peter Butenschøn

Peter Butenschøn er arkitekt og fast spaltist i Arkitekturs torsdagspanel.

Foto: privat

Vi har hatt gleden av noen varme dager rundt 17.mai og pinse. Bjerkene grønnes, syrinene springer ut, på fortauskafeene skummer ølglassene, og byens parker fylles av solhungrige kropper. Velfortjent, synes vi nok, etter en lang, kald og sur senvinter.

Samtidig er det risikabelt å la oss sløves for mye av all denne vårlige prakten, her hjemme i vårt ellers så kjølige nord. Alt tyder på at været ute i verden er i alvorlig ulage, og at sommeren i år vil følge i sporene av fjorårets, med det mest ekstreme og ødeleggende været som noensinne har vært dokumentert av meteorologer og klimaforskere. Når vi allerede nå i mai leser om temperaturer i land i sør på over 40 grader, med ekstrem tørke, vannmangel og store helseplager i byene, ustoppelige skogbranner, voldsomme regnskyll og flommende elver, bør vi huske fjorårets rapporter fra IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change):

Klimaet er alvorlig ute av balanse, krise-grafene stiger bratt.

Et stort flertall i IPCCs vitenskapspanel sier at det vedtatte målet om maksimalt 1,5 graders globale temperaturøkning nå er et urealistisk eventyr. 3 graders økning er mest sannsynlig, i løpet av dette århundret. Ved 3 graders økning vil byer som Rio, Miami, Tokyo, Jakarta, Dhaka og Lagos ligge under vann, og migrasjonsbølgene nordover kan bli på hundrevis av millioner. IPCC er tydelige på at slike klimaendringer i stor grad er drevet frem av menneskers aktivitet i den rike del av verden, med klimatisk ubalanse, voldsom oppvarming og forurensing som følge av bruk av fossil energi og, ikke minst, biltransport i verdens byer.

Slike perspektiver på globalt miljø er utgangspunkt for en bok utgitt nå i mai, «The 15-minute City», skrevet av den columbiansk-franske byplanprofessoren Carlos Moreno ved Sorbonne i Paris.

Oppgjøret med bilbyen

Moreno ønsker seg, i allianse med Paris’ driftige ordfører Anne Hidalgo, at livet for byenes innbyggere stort sett skal kunne foregå innenfor 15 minutters reiseavstand, til fots eller med sykkel. Innenfor så kort avstand bør alle kunne ha sin bolig, komme på jobb eller til skole, handle det de trenger, samspille sosialt og kulturelt. Dermed vil bruken av egen bil inne i byene i stor grad bli unødvendig og overflødig.

Morenos bok er formet som et kampskrift mot den ødeleggende amerikansk-inspirerte bilbyen, den meste ødeleggende bymodellen fra forrige århundre – den sektordelte byen, inspirert ikke minst av Le Corbusiers visjoner for Paris fra 1922: Bort med de trange gatene og kvartalene! Alle funksjoner hver for seg i egne distrikter – boliger i frittliggende blokker eller tårn i et stort åpent landskap, arbeidsplasser i egne sektorer, kjøpesentre og skoler hver for seg, alt knyttet sammen med brede veier.

Byen er en maskin å bo i, slo Athen-charteret fra 1933 fast. Vi er blitt godt kjent med denne funksjonalistiske tankegangen, fra byggingen av norske drabantbyer etter krigen. Jeg har en gang studert ett år i amerikanske Atlanta, trolig verdens mest spredtbygde (og forurensende) by. Det viser seg nå at 90% av alle ærend i løpet av en dag i Atlanta forutsetter bruk av egen bil.

Etter hvert har ledelsen i de fleste større byer i Europa innsett at bilen ikke hører hjemme inne i byens gater og i fellesskapets byrom. Moreno argumenterer mer for gulrot enn for pisk: I stedet for a stenge byens gater for biler (til evig irritasjon for byens mer tradisjonelle borgerskap), vil han komme den sektordelte byen til livs ved å gjøre bilbruk unødvendig. Men da må det bli slutt på stadig større og mer spesialiserte bygg – på enorme sykehus frikoplet fra samfunnet godt utenfor byene (som på flate jorder på Kalnes nord for Sarpsborg, eller i Moelv eller på Hjelset på Nordmøre), eller barnehager med 400 unger i nedlagte margarinfabrikker eller distriktshøgskoler på ubrukte tomter utilgjengelig midt mellom byer (som Bakkenteigen midt mellom Horten og Tønsberg).

Og vi kan ikke, som oppriktige arkitekter og planleggere, aksjonere for den miljøvennlige og bilfrie byen - samtidig som vi planlegger nye boligbyer ute i skogen på Gjersrud/Stensrud, langt fra kollektivtilbud, eller langs uendelige villaveier oppover i liene i Nittedal og Skedsmo. Klimakrisen forutsetter at vi må være villige til å velge en bymodell. Det er ikke lenger noe både/og.

Om vi vil redde klodens klima og byene som livsmiljø er det snakk om enten/eller.

Den tette byvisjonen

Internasjonalt er 15-minutters-byen allerede blitt et feiret konsept, dristig iverksatt i byer som Barcelona, der ni kvartaler i Cerdas stramme byplan nå utgjør flerfunksjonelle landsbyer beskyttet mot gjennomfartstrafikk. Det er samtidig blitt et kontroversielt og opphetet tema. Moreno trues på livet av den nye høyresiden, som ser dette som en internasjonal sosialistisk sammensvergelse mot bilen, en autoritær politikk på linje med Mao og Stalin, mot den personlige frihet til å reise hvor man vil og når man vil.

Vi kjenner argumentene fra klimafornektere og vaksinemotstandere under Covid-19-pandemien. Som det ble hevdet nylig på det høyrevridde norske nettstedet Document: «Oslo som 15-minutters-by er ingen drøm, men en trussel. Å bo under et 15-minutters-regime er i praksis som å bo i et utvidet fengsel».

Visjonen om 15-minutters-byen vil ha tetthet og kopling mellom folk og aktivitet i byene, slik konseptet ble lansert som en plan for Paris i 2020. I Morenos nye bok er det gitt mange eksempler på hvordan byer over hele verden nå velger å konfrontere den funksjonalistiske bilbyen med ønsker om mer fredfylte og aktive lokalmiljøer.

Også i det oljepumpende og velstående Norge bør nå vi la oss inspirere av dette.