– Koster det for lite å la noe stå tomt, år for år, spør Hanna Geiran

Helt tomt? Det var neppe dette Arnstein Arneberg så for seg da han tegnet det ikoniske Vikingskiphuset.

Av Hanna Geiran

Helt tomt? Det var neppe dette Arnstein Arneberg så for seg da han tegnet det ikoniske Vikingskiphuset.

Av Hanna Geiran

Hanna Geiran er riksantikvar i Norge.

Foto: Øyvind Aase Fluge

Som en katedral har det tronet på Bygdøy i snart hundre år. Nytt museum skal bevare skipene for fremtiden, men hva skjer med det gamle?

Universitetet i Oslo får tilbake det gamle museet som et råbygg fra Statsbygg. Opprinnelig plan var å integrere Vikingskiphuset med nytt museum, men etter kutt har planen skrumpet inn til museumsbutikk. Forhåpentligvis blir ikke resultatet en øde katedral.

UiO har fått lov til hente inn private midler til ny bruk, men ifølge NRK Nyhetsmorgen 10. september har de foreløpig ikke lykkes med dette. I innslaget forteller Kulturhistorisk museum at dersom ikke teknisk infrastruktur kommer på plass nå, må museet stenge for ny ombygging dersom det senere kommer midler til å utvikle undervisningslokaler, laboratorier og kafé. Dette skjønner alle vil være uheldig.

Likevel er det tankevekkende. Vikingskiphuset er ikke det første praktbygget som har havnet i en skvis. Hos Riksantikvaren sier vi at aktiv bruk er det beste vern, og dette gjelder også offentlig eiendom. Tomme hus forfaller, og etter hvert som tiden går, blir det vanskelig å forsvare vedlikehold når ingen bruker bygningen.

All erfaring viser at å finne god etterbruk tar tid og krefter, og praktbygg uten gode planer blir stående tomme: Tenk på Nasjonalgalleriet på Tullinløkka og Samtidskunstmuseet i Kvadraturen.

For Riksantikvaren er det åpenbart at når offentlige institusjoner skal flytte, så må planleggingen av nytt bygg og ny bruk av det gamle skje parallelt. Slik sett var Vikingskipmuseet lenge et skoleeksempel med en god plan for ombruk og utvikling.

Andre i offentlig sektor har valgt å selge: NRK solgte Marienlyst, Statsbygg fikk i oppdrag om å selge Norges Geografiske Oppmåling samt staselige Victoria Terasse ute for salg. Oslo kommune har solgt gamle Deichman, og nylig er Tryvannstårnet lagt ut på finn.no.

Er det altså salg eller hjelp fra rike onkler som redder kulturminner i offentlig eie?

Heldigvis er bildet mer nyansert, og flere har klart å løse utfordringene med å eie og bruke et praktbygg. Landet rundt ser vi gode eksempler: Det fredete Tinghuset i Bergen blir rehabilitert for å tjene domstolene videre. Det samme gjelder UiBs rehabilitering av Naturhistorisk museum, og Forsvarsbygg tar vare på de viktige festningsanleggene våre landet rundt.

Her har det offentlige tatt sitt sektoransvar. I satsingen Statens kulturhistoriske eiendommer har sektorene selv pekt ut hvilke bygg de vil ta vare på. Vi er ikke en nasjon som river Nasjonalgalleriet, Nationaltheatret eller Vikingskipsmuseet. De eldre historiske byggene betyr noe for oss – de skal ikke gå til grunne.

Arbeidet med Statens kulturhistoriske eiendommer har på mange måter vært en suksess. Staten har fått oversikt, de mest verdifulle eiendommene er fredet og sektorene har fått økt kompetanse til å ta vare på sine kulturminner. Samtidig er det utfordringer.

Koster det for lite å la noe stå tomt, år for år? Blir det gjort kost-nyttevurderinger av å la noe stå tomt eller til forfall?

Vi mener at det er nødvendig å regne på samfunnsnytten og den samfunnsøkonomiske effekten av å holde bygg i bruk, slik at vi ikke ser praktbygg forfalle. Samfunnsnytten må også inkludere de verdiene som ikke så lett lar seg telle i kroner og øre, men som alle forstår har betydning.

Praktbyggene har store verdier som vi alle har eierskap til – uansett om de er det offentlige eller private som sitter med eiendomsskjøtet. Vi må alle samarbeide om å finne gode løsninger for at våre nasjonalskatter kan få innhold og et enda lenger liv.