Kritikk er kritisk

Hvis man synes arkitektur er viktig, må man heie på grundig kritikk. Man må ta del i diskusjonen, ikke bare ønske å viske den ut som om den var upassende linjer på arket.

Av Ida Messel

Hvis man synes arkitektur er viktig, må man heie på grundig kritikk. Man må ta del i diskusjonen, ikke bare ønske å viske den ut som om den var upassende linjer på arket.

Av Ida Messel

Ida Messel er arkitekt og skribent.

Foto: privat

På arkitektstudiet tok det litt tid å skjønne viktigheten av å kna og elte ideene sine, eller bare la dem falle ut av hendene og knuse mot gulvet. Man kommer til torgs med huset med det rare i, Babels tårn, en moderne tolkning av den greske bystaten … eller så var det bare et rør med en litt rar knekk, for veilederne så kanskje ikke det samme i materialet som lå foran dem på pulten.

Selv syntes man kanskje det man så for seg var så flott, at fråden nesten sto ut av munnvikene. Det var ikke de samme fantastiske romlige herlighetene som veltet over dem i øyeblikket de fikk se papp- eller pinnefiguren.

Noen ganger er det empati å spore i disse avvisningene, og andre ganger ikke. Også blir kommunikasjonen kanskje enklere etter hvert, men veldig ofte ikke. En perfekt, ubrutt linje som peker oppover, er langt fra illustrerende for en arkitektutdanning, og det stopper ikke når man er ferdig på skolen. Det er en humpete vei som skumper kaffen utover fanget til de fleste involverte, og det eneste som hjelper er at man ikke befinner seg i kjøretøyet alene.

Tanken har nok streifet mange arkitektstudenter opp igjennom, at det kunne vært mildere og mykere på et vis, å få ideen sin kritisert når den bringes til torgs, ofte når det er tilskuere der også. Sånn burde det nok også vært i mange tilfeller, mer pedagogisk sensitivt, rettferdig og taktfullt. Det trengs ikke egentlig å nevnes, at både lærere og studenter er veldig ulike når det kommer til det her, men det nevnes likevel.

Også er det ikke så rart at det blir litt klønete til tider. Det er ikke bare en fin liten detalj dette med at arkitektutdanningen foregår i mediering, og i stadig keitete forhandlinger om hva det utvidete innholdet i et bilde er, i en kloss eller i svarte streker på papir i ulike tykkelser. Det er et grunnleggende problem, men også en grunnleggende god anledning.

Prinsippet om diskusjon er bærebjelken i faget vårt, og derfor må vi være obs på eventuelle dobbelstandarder når det kommer til dette. Kritikk må til for at vi skal komme oss noe sted. Bøker må under lupen, tanker, skoler og dogmer. Hvis man synes arkitektur er viktig, må man heie på grundig kritikk.

Man må ta del i diskusjonen, ikke bare ønske å viske den ut som om den var upassende linjer på arket. Det kjennes litt banalt å skulle si det, men i lys av den siste tids Fehn-debattkontrovers, og i lys av diverse oppfordringer om at bokanmeldere ville kledt mer ydmykhet overfor professorer, så synes jeg det er betimelig likevel:

Takk for all kritikken, den gode og den vonde! Som vi kan vokse av den.