– Må vi virkelig bygge et nytt Nationaltheater, spør Peter Butenschøn

Utredning om nytt teater

Så det er med undring at man merker at en slik ressursfornuft ikke ser ut til å ha kommet inn – verken i vårt eget Statsbygg eller i Kulturdepartementet. Og det på tross av  Stortingets og regjeringens ambisjoner om at bruk av både hus og landskap må være mer i samsvar med FN’s klimamål. Det er tydelig slått fast i statlige meldinger og politiske vedtak.

Det er knapt så man kan tro man leser riktig, når man har Statsbyggs Videre utredning Nationaltheatret fra juni i år foran seg. 

Oppdraget gitt av departementet har åpenbart ikke vært en rehabilitering av gamle Nationaltheatret, Henrik Bulls prosjekt fra 1899, men en full ombygging. Bestillingen – åpenbart nokså ferdigtygget fra teaterets ledelse – har vært «en moderne scene med tidsriktig funksjonalitet», hva nå det er. Det betyr å rive hele bakscenen så bare ytterveggene står igjen, og senke dreiescenen 10 meter. Da blir det ikke plass til dagens to biscener.

I de årene ombyggingen vil ta, krever teateret en midlertidig hovedscene, og det må bygges to nye biscener annet sted, med «tidsriktig funksjonalitet» og ferdig før ombyggingen kan starte, så ikke en dag skal mangle på spilleplanen. Statsbyggs beste løsning: Midlertidig hovedscene oppå Tullinløkka, to biscener under, etter hvert med en slags park oppå, og med bruk av Nasjonalgalleriet som verksteder og kontor. Pris: 10 000 millioner kroner. Tid :18 år (om alt går på skinner og grunnforholdene ikke er enda verre enn antatt). (Det har åpenbart ikke vært vurdert å improvisere i en ombyggingsperiode, ta forestillinger ut til resten av landet, der mange byer og scener venter besøk, kanskje redusere scenetekniske ambisjoner en stund, kanskje oppsøke et annet publikum?).

I Statsbyggs planer graves teateret 23 meter ned i Bislettbekken, og det reises et kubisk scenetårn midt i parken, bredere enn Aulaen over gaten, 14 meter høyt over gatenivå, høyt som til taket på Nasjonalgalleriet, og med nødutgang for publikum. I tillegg stikker en egen «dekorheis» opp, det bygges overlys, og det kommer et inngangsbygg til teateret fra Kristin IV’s gate og egen varelevering (med rampe ned) fra Kristian Augusts gate.

For å kamuflere dette nye inngangsbygget heves deler av parken opp på taket, 5 meter over gatenivå. 

Jeg tror Statsbyggs beskrivelse av «parken» på Tullinløkka etter utbyggingen er den mest usaklige poetiske svada jeg har lest gjennom et etter hvert ganske langt liv i bransjen.

Statsbygg beskriver dette lett kamuflerte byggverket som «en vitalisering av byrommet … et helhetlig grønt torg og parkområde for byen… parkrommet får en spennende deling i flere nivå. De nye byggene vil utformes som en integrert del av byrommet, og landskapstilpasningen og bearbeidelse av høyder vil tilføre byromskvaliteter ved å gi rom og soner for ulike aktiviteter og opphold tilpasset alle». 

Synes Kulturministeren at dette gir et troverdig svar på bestillingen som ble gitt? 

Har vi ikke noe som kan brukes?

For så å vende tilbake til ferske erfaringer fra Paris-OL med spørsmålet: Har vi da ikke noe som kan brukes, tilpasses, bygges om, for midlertidig eller permanent bruk?

Et nokså raskt overslag viser at det i dag finnes i overkant av 20 teaterscener i Oslo, innenfor Ring 3. Noen er i full daglig bruk, noen er bare stengt eller brukes av bedrifter eller til konferanser.

Nationaltheatret har Torshov, Kanonhallen og Økern i tillegg til de tre scenene i sentrum. Oslo Nye teater, visstnok konkurstruet etter laber støtte fra kommunen, har Centralteatret og Trikkestallen i tillegg til Hovedscenen. Så er det Christiania Teater, Folketeatret, Chat Noir og Edderkoppen og Chateau Neuf, i tillegg til Parkteatret og Rockefeller og Sentrum Scene og flere, noen ute av aktiv bruk som teater. Har ingen av disse scenene noe å tilby, selv om dagens scenetekniske standard ikke er på høyde med en «helt tidsriktig funksjonalitet»?

Slike muligheter liker Nationaltheatrets ansatte dårlig at vurderes. De ansattes krav er jo ganske skarpe. Statsbygg har ikke gjort noen grundig undersøkelse av hvilke muligheter som finnes. Å gå inn i et privat bygningsmarked «vil være krevende og heftet med stor usikkerhet», skriver de. «Statsbyggs vurdering er at det å finne en bygningskropp som har effektive dimensjoner for tilrettelegging, er lite sannsynlig. Statsbygg anbefaler derfor at det legges til grunn at biscener og øvrige lokaler bygges på en tomt uten eksisterende bygg». Ferdig snakka.

Konklusjonen er kanskje ikke så overraskende, ut fra Statsbyggs mangeårige erfaringer med bygging av distriktshøgskoler og sykehus på store flate tomter og mye parkering godt utenfor eksisterende bebyggelse, og uten noen kronglete sammenblanding med eksisterende bygg og lokale næringsinteresser.

Men kan det være at tiden nå har løpt fra slike greie standardløsninger, og at noen burde se litt mer på oppdragsbeskrivelsen før Statsbygg slippes løs? (Det er merkbart at Kulturdepartementet ikke har noen arkitektkompetanse i sin stab). 

Et mer ubehagelig spørsmål

Før det gjøres en ansvarlig politisk vurdering av de ulike utbyggingsmulighetene på Tullinløkka og andre steder i byen, må det også stilles spørsmålet: Vil det være en riktig kulturpolitisk prioritering i dag å bruke 10 milliarder til ombygging og nye biscener på Nationaltheatret? 10 milliarder er et ufattelig stort beløp i kultur-Norge.

Kan det være at andre kulturuttrykk enn scene-teater også har sine behov, til og med uten verdensledende kostbare teatertekniske krav? Hva med norsk film, dans og ballett, litteratur, billedkunst og musikk (den store tilstrømmingen til Øyafestivalen og andre musikkfestivaler er kanskje tegn i tiden).

Hva med en mer nøktern vurdering av hvor skoen trykker i kultur-Norge i dag? 

Men uansett, kom i gang med rehabiliteringen av Henrik Bulls teaterbygning!  Det er ingen grunn til at det skal ta 18 år.