– Nydelig arkitektur blir plutselig litt mindre fin når den sender umusikalske signaler, skriver Ida Messel

Fjell man vil bestige

Etter arkitektene Mestres Wåges planer, kuttet de løs på sylinderveggene og gjorde om på rommene inni. De har laget en katedral, som er den ytterste metaforiske utmerkelsen romlige opplevelser kan få.

Så overført er betydningen heller ikke, for i silokonstruksjonene bor det overveldende vertikale rom, og åpenbare paralleller til ideen om «det sakrale». Rommet inne i de høyreiste sylinderne er liksom slående irettesettelser. De demper inntrykkene av alt mellom bakkeplan og himling. Det kan jo være et eller annet mektig: sola, gud eller et omstreifende teleskop for den saks skyld. 

Kanskje skyldes silo-besettelsen også en katedralsk dragning mot «bigness», i Rem Koolhaas' forstand. For i likhet med Kølnerdomen ruver silokompleksene over byene og tettstedene våre – som fjell man vil bestige, men som man sjelden har fått lov å så mye som å kikke inn i.

Med kunstsiloprosjektet, er sylinderne likevel mer enn bare odde beholdere for nye boligmoduler eller kontorer, som i Kubaparken i Oslo eller i eksemplene fra den nye bydelen Nordhavn i København.

Kunstsilo-prosjektet rendyrker de voldsomme sylinderne som arkitektonisk opplevelse.

Sultens egentlige vesen

Så sultne som folk er etter mer kultur og etter alt å dømme arkitektur, er det lett å glemme Tangen-diskusjonen nå. Og kanskje var det uansett aldri noe enestående eksempel av sitt slag, på rike folk som tidvis trekker i tråder. Nå kan bygget være med på å mette kultur- og arkitektur-sulten ett opplevelsesfylt besøk av gangen.

Hva så med sultens egentlige vesen – sult i helt tradisjonell forstand? Har den ekte sulten havnet i glemmeboka?

Det er lett å glemme, men silotransformasjonene har en storpolitisk slagside som er litt mindre omtalt. Med gradvis nedbygging av industri og landbruk her til lands, står lagerbyggene for korn tomme, betinget av at import fra utlandet går harmonisk for seg.

Som de siste årene har vist, så gjør den ikke nødvendigvis det. Krig og elendighet virker inn.

Samtidig står sylinderne tomme mange andre steder i landet og innbyr til transformasjon, eller til å rives rett ned for å frigjøre lukrative tomter. Et av landets største silokomplekser, Stavanger havnesilo, kan romme nok korn til å dekke nordmenns importbehov i ett år. Ute av drift siden nittitallet, har det flere ganger vært lagt frem ideer om å gjøre om bygningen til både leiligheter og kunstmuseum. Nå er det likevel klart at komplekset skal rives. 

Det er lett å glemme, når beredskap muligens er et lite stilig tema, men nydelig arkitektur blir plutselig også litt mindre fin når den sender umusikalske signaler. At vi transformerer, og i verste fall river siloene uten å samtidig sikre nye muligheter for lagring av korn, vitner om at utsikten fra elfenbenstårnet er litt for vakker.