– Estetikk og «visuell kvalitet» fortsetter å være veldig vanskelige størrelser å diskutere

Fra hånd

Mennesket lager seg ting, og det har vi gjort en god stund. Da en gruppe forskere i 2010 fant skjæremerker på dyreskjellett som var anslått å være 3,4 millioner år gammelt, betvilte fagfeller over hele verden først unisont at det var – nettopp – skjæremerker de hadde funnet. Beinrestene med snitting i overflaten, funnet i utgravninger i Etiopia, kunne kanskje minne om når noen hadde skåret opp og bearbeidet et dødt dyr til ulike formål.

Likevel hadde det aldri vært gjort funn av slike skjæregjenstander, så det ble midlertidig tilbakevist at forfedrene til menneskene holdt på med redskaper som det, allerede på den tiden. Det var 700 000 år for tidlig, mente de andre forskerne, og merkene kunne kommet av alt mulig rart, for eksempel at noen hadde tråkket på dyrene.

Så hendte det likevel året etter at en helt annen gjeng forskere kjørte seg bort langs Turkanasjøen i Kenya. De var på vei til et kjent utgravningssted, men havnet i stedet på en blindvei, og hoppet ut av bilen for å undersøke stedet for moro skyld. Oppe på en bakketopp fant reisefølget noen spesielle steinstykker halvt nedgravd i sanden.

Arkeologene så raskt at bruddmerkene på steinoverflaten var forårsaket av «målrettet manipulasjon» heller enn naturkrefter, og ved nærmere inspeksjon av stedet fant de til slutt 149 steingjenstander. Funnene spenner fra små knuste flak som veier mindre enn 1 kg til ambolter og passive elementer som veier omtrent 12 kg. 

Viktigst av alt fant de steinredskapene som var brukt til å lage de mindre steinredskapene, som på en måte parkerte høna-og-egget-diskusjonen for den gang.

Fra hylle

I dag kommer egget oftest fra en hylle i en butikk, og kniven, hammeren og boret, og det meste det er ment å bearbeide også. 

Eller, nja, men poenget er at det er ganske mye informasjon om produkter vi visker vekk fra vår egen forståelse. Igjen står den visuelle størrelsen, som vi kan diskutere arrangementet av, og som dessuten kan kastes vekk til fordel for et nytt arrangement med nye ting fra nye hyller dersom det er behov.

Skal det for eksempel være glass, gips, frontruter, side- og bakvinduer, ikke-metalliske råvarer, glassullprodukter eller mye annet, er sjansen stor for at det har vært laget i en av de 76 landene der et av verdens største industrikonsern, Saint-Gobain har fabrikker.

Konsernet lager også redskapene som trengs for å bearbeide sine egne materialer, muliggjør sin egen fabrikkdrift, ved å også for eksempel eie produksjonen av silisiumkarbid til bruk i store, mekaniske kutteredskaper. En sånn fabrikk finnes ved Saudasjøen i Rogaland, for eksempel. 

Sånn kan konsernets Norgesavdeling for eksempel liste opp FNs bærekraftsmål på sine nettsider, samtidig som det overordnede konsernet står i søksmål på hundretalls millioner for å ha forurenset luft og grunnvann i flere amerikanske byer med perfluoroktansyre i over 20 år. Imens vi diskuterer kanskje kommunestyret her eller der, om fasaden tegnet av tingene vi har kjøpt av dem er fin nok. 

Til øye

Denne måten å sette det på spissen, er ikke ment som noen pekefinger mot den estetiske diskusjonen – tvert imot. I stedet kan man sette spørsmålstegn ved om estetikken kan være helt hul, pålimt – kan den fortsette å være uten noen videre mening, annet enn å referere tilbake til seg selv? Har det blitt litt for fremmed og komplisert?

Poenget er i alle fall å understreke mye informasjon vi hele tiden mangler om omgivelsene våre. Øyet kan se, men skjønner det egentlig hva det innebærer, hvor de kommer fra, hva de gjør, hvordan de funker, hva som skal til for å fikse det hvis det blir ødelagt?

Være seg en dorisk søylerad eller en slett fasade, diskuteres estetikk som noe som påmonteres, ikke noe som direkte utgår av byggingen, og i hvert fall ikke fremstillingen.

Samtidig snakker vi først og fremst om håndverksstrategier som nyttige for bevaring av kulturminner, et forhistorisk «før» som vi romantiserer i vårt sterile «nå», enten det er 3,4 millioner år siden eller 150.

I eventuelle håndverksstrategiene ligger også mulige øko-strategier, for å forstå tingenes plass i kretsløpet i helt kroppslig forstand. Kanskje ville det dessuten innebære at man får til mer av det Rolfsen omtaler som «konkret håndfast formgivning».

Estetikk og «visuell kvalitet» fortsetter å være veldig vanskelige størrelser å diskutere, og enda vanskeligere blir det av manglende sammenheng mellom hva blikket ser og hva det forstår.