Paris-OL og kampen om byens rom

Frankrike er ikke Norge, og den franske historien er annerledes enn vår. Noen fellestrekk for bruken av byrom er likevel gjennomgående. Byrommene – og de tilhørende offentlige byggene – er felleskapets anlegg.

Fra middelalderen har bymurer sikret innbyggerne mot angrep fra fiender. De fattigste og mest uønskede er blitt holdt utenfor. Slik som i Oslo, da murtvangens by ble bygget av de ressurssterke mens de fattige bodde i den småskalerte trehusbebyggelsen utenfor sentrum. Mange av bydelen utenfor sentrum i Paris har samme karakter nå.

På 1950- og 60-tallet ble bilbruk som identitetsskapende uttrykk vanlig i det offentlige rom. I USA kjørte ungdommen rundt med slitte, men estetisk kraftfulle bilvrak. Broadway-musikalen «West Side Story» fra 1957 viste konkurransen om kontrollen av byrommene mellom ulike etniske grupper.

Bø i Telemark ble etter hvert kjent som råne-byen i Norge, hvor tautrekkingen mellom voksen- og ungdomskultur skjedde på asfalten på hovedveiene. Den par år gamle NRK-serien «Rådebank», viser både outsider-rollen i denne kulturen, men også det allmennmenneskelige i å leve, uavhengig av gruppetilhørighet. Livet er ofte en kamp.

Tilbake til Paris, som har en lang tradisjon for revolusjoner, demonstrasjoner og kamp. Protestbevegelsen «de gule vestene» oppstod for seks år siden som en protest mot president Macron sin reformpolitikk. NRK viste 1. mai 2019 hvordan dyrere drivstoff og økte levekostnader ga demonstrantenes en urettferdig politikk hvor overklassen får mye og de fattige lite.

Etter regjeringens beslutning om å gjenoppbygge det brente tårnet på kirken Notre-Dame, var demonstrantenes slagord: «Åpne opp sjekkheftene som for Notre-Dame». Hver lørdag siden har De gule vestene demonstrert både i Paris og andre byer, ofte også med vold og brenning, og med hard respons fra politiets side.

Ordføreren i Paris, Anne Hidalgo, har lenge jobbet for å gjøre Paris mindre bildominert og mer menneskevennlig. Én strategi har vært å omdanne hovedgatene langs Seinen til treplantede friområder for gange, sykling, bading og byliv. Først som midlertidige tiltak og senere som permanente løsninger. Før åpningen av olympiaden svømte hun i Seinen for å vise at elven er ren nok til å kunne bades i.

Bylivstiltakene har vært meget populære blant byens innbyggere, men ikke alle er like fornøyde. Den franske bilindustrien har kommet med flere trusler overfor ordføreren, og rettssaker om lovligheten av tiltakene fulgte. En periode så det ut som om bylivsstrategien hennes hang i en tynn tråd. Til slutt var det kulturminnelovgivningen som reddet strategien: det var nødvendig å avlaste konstruksjonene for å unngå uakseptabelt forfall av de historiske murene langs elvebreddene. 

Også byrommenes vegger har lenge vært arena for kamp om meninger og politikk. Martin Luthers 95 teser, slått opp på døren til slottskirken i Wittenberg i 1517, endret Europas religiøse kart. I dag er både fysiske og digitale veggaviser vanlig. Gatekunst, som kan være grafitti eller midlertidige sjablongtegninger på hus eller fortaustegninger, beskrives på Wikipedia som en kunstbevegelse av postmoderne aktiviteter.

Tidligere ble gatekunsten sett på som hærverk på bygninger, og utøverne ble straffet av myndighetene for slike visuelle uttrykk. På begynnelsen av 2000-tallet ble de anonyme kunstnerne AFK og Dolk, som var inspirert av den amerikanske gatekunstneren Bansky, kjent i Norge. AFK monterte blant annet en tegning av Sylvia Listhaug på et kors på en vegg i Bergen. Nå er gatekunst en etablert kunstgren, men er fortsatt ofte systemkritisk. Det ble for eksempel laget sjablongtegninger på byggegjerdet rundt det nye regjeringskvartalet av aksjonistene som demonstrerte mot rivingen av Y-blokka.

Etter aksjonen utførte Statsbygg et eget gatekunstprosjekt basert på gatekunstens prinsipper. Den samfunnskritiske dimensjonen uteble.

Paris-OL har i og for seg kun så vidt startet. NRK hadde en del upresise kommentarer under åpningsseremonien, og dette gjaldt ikke bare idrettstemaer. Kristin Aukrust uttalte bla annet at den markante glasspyramiden på forplassen til Louvre-museet, tegnet av arkitekten I. M. Pei, «kræsjer veldig med det opprinnelige». Denne uttalelsen synes overfladisk. Pyramiden til Pei var mye omdiskutert på 1980-tallet, men anses i dag som et arkitektonisk meget vellykket grep for å gjøre Louvre egnet både som museum og menneskers møteplass.

Med sine enkle geometriske former, plassert symetrisk i forhold til plangrepet for Louvre-bebyggelsen, og med en størrelse som ikke dominerer over de historiske byggene rundt, er pyramiden blitt museets symbol.

Som alle store franske presidenter ønsket Francois Mitterands å etterlate seg et nasjonalt monument, og det store fornyingsprosjektet for Louvre var Mitterands store fellesskapsprosjekt i Paris på 1980-tallet. Emannuel Macron har ikke alltid hell med sin politikk – eller med tidspunktene for å utpeke valg. Utflyttingen av hjemløse og ulovlige immigranter fra Paris før olympiaden synes ikke sosialt rettferdig.  Sabotasjen mot TGV-jerbanelinjene viser at Frankrike fortsatt mangler full frihet, likhet og brorskap.

Åpningssermonien for OL etterlater seg ikke ett stort monument, men kanskje vil vårt felles visuelle og virtuelle minne av Paris denne regntunge kvelden bli Macrons store ettermæle. Makten er i alle fall tydelig.