Retorikk som ødelegger samfunn

Dersom vi skal skape tillit mellom utvikler og bruker, bør vi begynne å snakke annerledes. Dårlig retorikk skaper dårlig tillitt.

Av Maisam Mahdi

Dersom vi skal skape tillit mellom utvikler og bruker, bør vi begynne å snakke annerledes. Dårlig retorikk skaper dårlig tillitt.

Av Maisam Mahdi

Maisam Mahdi er interiørarkitekt og møbeldesigner i Arkitektskap, og del av Arkitekturs faste spaltistkorps.

Foto: Gitte Paulsbo

Å omtale bydeler, folkegrupper og spesifikke områder i Oslo som «problemområde», eller i en penere versjon «en utfordring», begynner jeg å bli rimelig lei av. Hvem er bydelen, folkegruppen eller området «problem» for? Hva er egentlig «problemet»?

Dersom vi skal skape tillit mellom utvikler og bruker, bør vi begynne å snakke annerledes. Dårlig retorikk skaper dårlig tillitt.

Sent i oktober inviterte Oslo Metropolitan Area og Nedre Akerselva til frokostmøte hvor de presenterte nytt bygulvskart 2050. De viste grepene som skulle løfte området både langsiktig og kortsiktig. Det innledes med at Oslos urbane hjerte er Grønland-Vaterland, men at området har utfordringer knyttet til dårlig byrom, kriminalitet og tidligere tiders hardhendte byutviklingsgrep setter derfor Grønland i dårlig lys.

Innleggsholdere og debattanter var alle hyppig brukere av ordet «problem», og frasen «samarbeid for å eliminere problemet». Ikke minst at strakstiltak er å legge ut flere søppelbøtter i gatene.

Det er langt fra nytt at Grønland har et dårlig rykte. For over 200 år siden var Grønland verken ønsket av Christiania by eller Aker herred. Historieformidleren Leif Gjerland forteller om området som «syndens pøl».

Etter en periode med ansvarsfraskrivelse ble Grønland innlemmet i Christiania i 1859. Lite vedlikehold og et dårlig rykte, har vært skjebnen til Grønland-Vaterland. Etter andre verdenskrig ble byfornyelsen gjennomført, mye revet, annet rehabilitert og mye nytt kom på plass.

Så ønsket vi velkommen til våre nye landsmenn, arbeiderinnvandrere strømmet inn, og bosatt på Grønland.

Uten husleieregulering og mange år uten ettersyn, kunne de på 1970-tallet leie en leilighet på Grønland til 30 kroner måneden. Det var ingen overordnet plan om å plassere dem på Grønland, men ulike aktører i det offentlige besluttet denne konsentrasjonen.

Vi bør gjennom vår konsentrerte retorikk endre måten vi snakker om Grønland. Å kalle området for «et problem med mye utfordringer» svekker måten vi ønsker å videreutvikle byen vår. Kriminalitet er et generelt byfenomen, ikke et Grønland-fenomen. For at politiet, etater, aktører, utviklere og lokalbefolkningen skal ha tillitt til hverandre og arbeide sammen om en sterkere Grønland, bør historiske og nåværende fordommer ut døra.

Tillitt skapes over tid, med en betydelig tilstedeværelse, ikke gjennom enkeltstående tiltak som legges over gjerdet fra etat til etat.

Store deler av befolkningssammensetningen i området kommer fra en bakgrunn eller en stedshistorie der man ikke tror på staten, som nordmannen gjør eller er designet for å gjøre. Hvordan danner man stedstilhørigheten når ikke-nordmannen ikke har trua på etaten som sitter og snakker om dialog, åpenhet, danne stedstilhørighet og ymse pynteord. Mulig Vesten har sine vestlige briller på når de ser på området som et problem.

Grønland-Vaterland er en unik plass i vekst, rik på historie og kultur. Området er en sterk resurs som viser hvordan ulike aktører og mennesker kan sameksistere. Det er dette jeg ser når den konsentrerte kriminaliteten er redusert til normalt bynivå.