– Senterpartiet er ute av regjeringen. Nå er det sannelig byenes tur, skriver Peter Butenschøn

Vi må nå håpe at planavdelingene ikke lenger ser bort fra byenes utfordringer – og muligheter.

Av Peter Butenschøn

Vi må nå håpe at planavdelingene ikke lenger ser bort fra byenes utfordringer – og muligheter.

Av Peter Butenschøn

Peter Butenschøn er arkitekt og fast spaltist i Arkitekturs torsdagspanel.

Foto: privat

Da den nye Støre-regjeringen kom ut på Slottsplassen for et par uker siden, var det uten distriktenes og landsbygdas talsmenn. Vedums folk forlot Kommunaldepartementet. Vi må nå håpe at Planavdelingen (som forvalter Plan- og bygningsloven) ikke lenger ser bort fra byenes utfordringer – og muligheter. Nær 70% av landets befolkning bor faktisk i byer. Nå skal også byene med!

Det er tankevekkende at denne feststemte sammenstimlingen med store blomsterkvaster ute på Slottsplassen skulle skje samtidig med kaotiske trusler mot overnasjonal orden og handel.

Passende nok fikk vi også i vårt hjemlige hjørne debatten knyttet til Martin Bech Holtes bok «Landet som ble for rikt»: Er norsk evne til å følge med i internasjonal kreativitet og innovasjon og skarpe konkurranse svekket av at vi er blitt selvtilfredse og late, har det for godt under dyna på hytta eller på en strand i syden, og samtidig lukket øynene for byenes dominerende rolle i et moderne samfunn?

I alle verdens mest velstående land er rundt 80% av virksomheter og bosetting konsentrert i urbane regioner. Tallene fra forskere forteller oss at der hvor urbaniseringsgraden øker med 10%, øker produktiviteten med 30%. Personlig inntekt er nesten fire ganger så høy i land hvor flertallet bor i byer enn i land hvor flertallet bor i landdistrikter. Økonomer er tydelige: Ikke noe land har noensinne blitt velstående uten urbanisering. Bare byer kan skape den type arbeid som gir grunnlag for å løfte en stor andel av befolkningen ut av fattigdom.

For at land skal få til en overgang fra fattigdom til velstand må en betydelig andel av befolkningen flytte inn til byer.

Krevende å bygge by

Byer har alltid ført an i utviklingen av økonomi og industriell innovasjon, av demokratiets holdninger og institusjoner, også i vårt land og i vår tid. Byene har alltid hatt de samme avgjørende kjennetegnene – tetthet, størrelse, forbindelser mellom folk, offentlig-privat balanse og koplinger mellom byer og regioner.

For å kunne fungere som rugekasser for et nyskapende og ekspansivt samfunn, må de store byene, ifølge forfattere som Jane Jacobs, Ben Wilson, Edward Glaeser og Richard Florida, ha en kompleksitet og et mangfold, de må kunne tilby uformelle møtesteder, kaffebarer for enslige byvandrere, førsteklasses restauranter og samtidig superraske fibre og hensiktsmessige flyforbindelser.

De trenger nisjebutikker, et variert kulturliv, en blandet og kravstor befolkning, farmers markets, underholdning, interessante museer og et hektisk nattliv. De må tilby vakre nabolag, gode skoler, effektiv transport, inspirerende friluftsliv og dynamiske universiteter. De må ha gater, torg og offentlige bygninger der dette livet kan leves ut.

Og alt dette må byene selge med kraft for å lykkes i kampen om å trekke til seg byens viktigste fortrinn – menneskelig kapital.

Det krever et innfløkt samspill mellom mange aktører for å kunne gi byene slike kvaliteter. Det er ikke nok at utbyggere fører opp rekker av boligblokker (slik man kan forledes til å tro ved å lese om boligpolitikk i Oslo for tiden).

Hovinbyen, hæ?

Jeg var en tur rundt i Hovinbyen i Oslo øst her om dagen. Det er et løselig definert område bestående av Ensjø, Helsfyr, Teisen, Ulven, Hovin, Løren, Økern, Risløkka og Bjerke i nedre del av Groruddalen, et område like stort som hele indre by.

Allerede for et tiår siden fant noen i kommunen på at dette mangfoldige området skulle hete Hovinbyen og bli utviklet, under ett, som «en ny hovedstad» i Oslo øst – og dermed løse byens vekstproblemer. Der skal det gis rom for 80.000 nye beboere og 100.000 nye arbeidsplasser, ifølge en Strategisk plan fra 2016.

I kjernen av Hovinbyen: Økern Sentrum. Det skal bli det nye hjertet i byens største og viktigste byutviklngsprosjekt, ifølge PBE.

Det er ingen liten utfordring. Der står Håkon Mjelvas høyblokk fra 1969 nå ganske alene og tom og nedtagget i «landets største veikryss» (PBE), et endeløst landskap av motorveier og rundkjøringer, innhyllet i et uopphørlig lydteppe av biler. OBOS og andre bygger nå lange uniforme blokker langs de brede veiene, med fasader i stor og høy og grov målestokk. Jeg tror jeg knapt har sett et mer krevende utgangspunkt for «en levende by», «en ny hovedstad».

Bymiljøer må formes

Da Bjørvika ble bygget ut på slutten av siste århundre hadde de fjorden som den samlende attraksjonen, og de hadde utbyggerselskap som skulle tenke langsiktig og kople offentlige og private krefter og interesser. For å lykkes i Hovinbyen må det etableres noen sterkere og mer bredspektrede utbyggere enn Steen&Strøm og Storebrand, med klarere føringer for urbane kvaliteter.

For oss planleggere kan det være krevende å ta inn over oss at også vi er blitt et urbant samfunn. Mange av oss er opplært i et planregime med fokus utenfor byene, inndelt i ulike funksjonelle sektorer og bundet sammen av biler. Vi har kanskje vært gode på drabantbyer og på nybygg på ledig flat tomt, ikke så gode på gjenbruk og på det litt mer komplekse og FLYKTIGE livet mellom husene.

Men vi har fått mange gode eksempler de siste årene på en mer bymessig tilnærming, ikke minst i Oslo. Om den nye regjeringen nå ønsker å vise at de mener alvor med å satse på byer og byliv, kunne et godt symbolsk startpunkt være å slutte å lokalisere statlige virksomheter, for eksempel sykehus, rettsbygninger og høyskoler, utenfor byene på flate tomter med store parkeringsplasser.

Det er ikke så dumt om det gis noen slike forhåpninger ute mellom blomstene på Slottsplassen. Kanskje et taktskifte?