– Slik kan norske arkitekter bidra til å bygge opp Ukraina, skriver Peter Butenschøn

Vi har gode fagfolk nokså nær bakken som kan samspille med ukrainske fagfolk. Så skal vi passe på å være litt beskjedne og ikke komme drassende med våre ferdigtygde løsninger.

Av Peter Butenschøn

Vi har gode fagfolk nokså nær bakken som kan samspille med ukrainske fagfolk. Så skal vi passe på å være litt beskjedne og ikke komme drassende med våre ferdigtygde løsninger.

Av Peter Butenschøn

Peter Butenschøn er arkitekt og fast spaltist i Arkitekturs torsdagspanel.

Foto: privat

Under Arendalsuka i august lå krigen i Ukraina som en ubehagelig uro i den sommervarme norske idyllen. Det blåste mildt inn mot båtene og de hundrevis av telt og seminarer i Pollen. Uværet Hans hadde allerede passert, for denne gang. Det påkommende kommunevalget preget dagsorden, med en sedvanlig kombinasjon av velstandsoptimisme og sutring over hvor fælt og vanskelig alt er her i verdens rikeste land.

I noen arrangement ble behovet for bistand til gjenreising av Ukraina etter den russiske invasjonen drøftet. Hva kan vi gjøre som kan gagne sivilsamfunnet der? Hva slags bistand kan vi gi fra vår trygge base? Det er særlig kuler og krutt de trenger, rapporteres det. Luftvern og jagerfly. Men samtidig – i øst og sør er enorme ødeleggelser påført sivilsamfunnet.

En gjenreising kan koste 1500 milliarder kroner. Mye infrastruktur er ødelagt – kraftverk og dammer, broer, veier og ledningsnett. Men også bygninger. 167 000 bygninger er lagt i grus eller alvorlig skadet, ifølge et overslag i juni. Unesco melder at 337 skoler er lagt i ruiner.

I byer som Bakhmut, Maryinka og Severodonetsk står knapt et hus tilbake.

Build back better

Slagordet som brukes internasjonalt etter krigsødeleggelser, er build back better!. Det gir krevende utfordringer.

Ukraina vil gjerne styre gjenoppbyggingen selv. Det norske «Nansen-programmet» skal bidra med 7,5 milliarder til sivil gjenoppbygging pr. år. Det er uvanlig raust. Det enkleste, som regjeringen foreløpig satser på, er å kanalisere det meste gjennom internasjonale organer, Verdensbanken og EU. Slike internasjonale fora kan være gode på infrastruktur, men de har verken erfaring eller legitimitet i å bygge bymiljøer, forme ressurssterke lokalsamfunn, bygge hus der folk vil bo, arbeide og samhandle, der de kan vokse opp og bli gamle.

Bybygging er en balanse mellom store og små prosjekter. For å få til de små, kan ikke planer tres nedover hodet på lokalbefolkningen. Det er kanskje faglig interessant når Foster Associates fra kontoret i London presenterer en gryteklar plan for gjenreising av Kharkiv, men ikke veldig nyttig for en befolkning som gjerne vil ha eierskap til byen sin. De små prosjektene må bygge på de store, grunnfestes i en lokal prosess. For å være bærekraftige må de høre til på stedet.

Må legge til rette for lokalt byliv

Vestlig byplanideologi i det 20. århundre har vist seg å ha særdeles skadelig effekt på våre bysamfunn. Modernismens skjematiske rendyrking av byens funksjoner på ulike områder – boliger i egne drabantbyer og villastrøk, arbeidsplasser andre steder, handel og skole og underholdning splittet opp og spredd utover et stadig større bylandskap, alt betjent av en katastrofal amerikansk-inspirert bilisme. (Her i landet bygger vi til og med sykehus som om de er egne løsrevne byer).

Dette, kalt «rasjonell funksjonalisme», ble et dødsstøt for mange byer. I Europa strever man nå med å få ut noen av bilene og å ta tilbake noe av byens tettpakkede og kreative kompleksitet. Det bygger på en erkjennelse av at verken stat eller marked alene kan bygge byer. Det må gis offentlige rammer, og det må finansieres, men fungerende byliv må skapes lokalt og av mange krefter i samspill.

Det er åpenbart at Ukraina nå trenger mange boliger og skoler, og de trenger hjelp til gjenoppbygging av sivilsamfunnets viktige organer. Det er viktig at vi bidrar, både med finansiering og kompetanse. De kan ha ønske om å lære av den norske boligkooperasjonen og av lokale styringsmodeller og lokal klimafornuft. I stedet for å sluse alle pengene inn i litt ansiktsløse internasjonale organer kan det åpnes for et direkte samarbeid mellom ukrainske og norske bykommuner. Det kan gi ny mening til begrepet ‘vennskapsbyer’ som oppsto etter 2. verdenskrig for å bygge bro på tvers av etablert fiendskap mellom franske og tyske byer.

Flere norske byter åpner nå for dette. Vi har gode fagfolk nokså nær bakken som kan samspille med ukrainske fagfolk.

Så skal vi passe på å være litt beskjedne og ikke komme drassende med våre ferdigtygde løsninger. Vi har ikke for mye å skryte av når vi ser hvordan vi har behandlet våre egne byer og tettsteder de siste hundre årene. Men noen nyttige lærdommer, og noen etterlengtede ressurser, kan vi kanskje by på.