Tettstedene er stygge – men hvorfor?

Å kritisere stygge småbyer og tettsteder er en tilbakevendende øvelse i norske aviser, men slike diskusjoner er vanskelig å få noe ut av, skriver kultursosiolog Knut Schreiner.

Av Knut Schreiner

Å kritisere stygge småbyer og tettsteder er en tilbakevendende øvelse i norske aviser, men slike diskusjoner er vanskelig å få noe ut av, skriver kultursosiolog Knut Schreiner.

Av Knut Schreiner

Knut Schreiner.

Foto: Anne Valeur

Den siste måneden har de estetiske bøllene Sentrumskontrollørene fartet rundt i de trønderske småbyer for å avgi dom over byutviklingen. Resultatet er kostelige beskrivelser av Midt-Norges tettsteder, som fungerer som presise snapshots av status quo i gjennomsnitts-Norge, i all sin lammende, kjedsommelige og utspredte hverdagsvirkelighet.

Journalistene – en masterstudent ved kulturminneforvaltning ved NTNU og en kunstfotograf – har lykkes i å skape et mer høylytt ordskifte om tettstedenes estetiske utfordringer. Ordførere har måttet stille i Dagsnytt 18 for å forsvare et «terningkast to». Men de kunne vært tydeligere på hvilken tradisjon deres kritikk inngår i, og sett tettstedsutviklingen i et lengre kulturhistorisk perspektiv.

Å kritisere stygge småbyer og tettsteder er nemlig en tilbakevendende øvelse i norske aviser. Kunsthistoriker Daniel Johansen kalte for noen år siden norske tettsteder for «en nasjonal tragedie». Ronny Spaans bok «Kjøpesenterlandet - planlaus norsk stadutvikling» kan sees i samme sjanger. NRKs Hans Olav Brenner reiste rundt og avleverte dom i programmet «Brenner - historier fra vårt land». Ikke minst har nestor Peter Butenschøn rettet sin dannede, men harmdirrende pekefinger mot ambisjonsløs stedsutvikling i småkommuner.

Og med god grunn. Nelson Mandela skal visstnok ha sagt at han aldri har sett et så vakkert land med så mange stygge steder.

Når det gjelder Trøndelag, er Stjørdal, som Sentrumskontrollørene omtaler, et estetisk katastrofeområde dessverre; et ødelagt historisk trehusmiljø i sentrum, og ellers rotete og bilbasert og tilsynelatende ingen helhetlig tanke rundt akser og byrom. Sammenliknet med handelsbyen Levanger, eller ambisjonene for Inderøya-området som turistdestinasjon, så er Stjørdal virkelig et stusselig kneippbrød.

Men det er vanskelig å få noe ut av disse diskusjonene. Selve stedene får sin stedskarakter i dag fordi de undergår store endringer i nærings- og beboerprofil. Stjørdals senterpartiordfører Ivar Vigdenes svarte godt for seg i Dagsnytt 18, og viste til Stjørdal som et sted i kraftig vekst. Han pekte på storbyen Oslo, og hevdet, med rette, at det har tatt tid for Oslo å få dagens drakt, etter mange kaotiske og lite sjarmerende år og overgangsfaser.

Arkitekturspanerne i Trønderdebatt har skapt stort oppstuss med sine beskrivelser av byer i Midt-Norge. Her representert ved «terningkast 2-stedet» Stjørdal, slik spaner Mikkel Marhaug ser det.

I Sentrumskontrollørenes anmeldelser savnes mer analyse av de bakenforliggende krefter som frembringer estetiske katastrofeområder i tettsted-Norge. Hvordan står det egentlig til med den estetiske diskurs i planarbeidet? Jeg er også sikker på at hvis man snakker med folk i Stjørdal, så er de strålende fornøyd med å kunne parkere i sentrum, hygge seg på Torgkvartalet og gå på kinoen i Kimen Kulturhus.

Noen vil innvende at Stjørdals ambisjonsløse sentrumsutvikling vil hindre attraktive innbyggere å flytte til kommunen, altså høyt utdannede kunnskapsarbeidere. Men også her vil det antageligvis kunne motbevises. Jessheim sentrum, for eksempel, er et eneste stort kjøpesenter, men Ullensaker kommune har mange høyt lønnede piloter blant sine innbyggere.

De man eventuelt mister er kanskje personer med det man kan kalle en estetisk livsanskuelse–arkitekter, kunstnere, kultur- og mediefolk. Og alle vet hva Senterparti-ordførere tenker om skravleklassen i storbyene.

Min erfaring fra jobbing med stedsutvikling i norske tettsteder er at den estetiske identiteten gjerne er rettet mot omlandet; det som befinner seg utenfor sentrum. På Jessheim er det det omliggende historiske kulturlandskapet Ullensaker; i Hønefoss er det eplegårdene på Ringerike, på Gran er det Hadeland – Norges Toscana. Stjørdalinger vil kjapt peke på Steinvikholmen Slott, Hegra festning og herligheten Storvika, for ikke å snakke om det verdenskjente lakseeldoradoet Stjørdalselva, stolt vitende at dette er det vakreste sted på jord. Ikke ulikt hvordan Oslo-folk tradisjonelt har pekt på Bygdøy, badeøyene eller Frognerseteren som det fine ved byen. Det er ikke før i det siste tiåret vi tar med oss besøkende for å oppleve bylivet i sentrum.

I tettstedenes sentrum gjør man det nødvendige. Ideen om sentrum som et sted å bare «være» har ikke satt seg i småbykulturen ennå. Da søker man heller steder som Søsterkirkene, Kistefos, eller Norbytjernet på Jessheim – så vakkert at Carola visstnok dro dit for å bade under en mellomlanding på Gardermoen.

Knut Schreiner, kultursosiolog og prosjektleder i Rodeo arkitekter

Dette er en kommentar. Kommentaren representerer forfatterens egne meninger.