Vår tids stil er billigstilen

Det er uansett gledelig at praktiserende arkitekter tok ordet, Og det må sies: at så poengtert og snedig har vel ikke polemikken vært siden nettopp Henrik Ibsens tid. I 1866 skrev for eksempel Bjørnstjerne Bjørnson fyrrig og hovent om Ibsens Brand i Illustreret Nyhedsblad:

«Sandhederne kommer fægtende, skrigende, støjende, à la Søren, men ere undertiden simple nok; aldrig have de Kjød og Blod og Gang af sig selv, og følgelig ere de ikke digtede.»

Kjød og blod ville også renne over Spikersuppas bredder i dette kulturelle selvmordet, i alle fall sjampanje, snørr og tårer, skulle vi tro satiren. De fikk forklart seg mer saklig i Morgenbladet nylig:

«Så når man da kommer frem til at det eneste gjennomførbare svaret på denne viktige byggeoppgaven for Oslo, er å bygge sånn som man bygget for 130 år siden, så synes jeg rett og slett det er helt hårreisende», sier Carl Viggo Hølmebakk, som omtaler forslaget som «et svik», ikke bare mot faget, men mot kulturen som sådan, ifølge avisen.

Også Hans Jacob Hansteen stilte viktige spørsmål i sin kommentar i Arkitektur: Hva er godt kulturminnevern? Hvordan bevarer vi historien uten å fryse den fast? Han anmodet også om å skrote stildiskusjonen.

Stildiskusjonen er uansett amputert og uleselige i det bygde. Innenfor ordene i Venezia-charteret, som til stadighet virker som dørstopper i nåtidige diskusjoner, finnes det også et tolkningsrom. Det er ikke bare svart/hvitt, hva som er kontrast, selv om mange av lesningene virker banalt bokstavtro.

Spørsmålet om å verne i hjel Nationaltheatret, gjøre det musealt, forvirre epoke-avlesningen i byen, kunne også vært et spørsmål om «hvordan ser historie ut?». Arkitekturens lesbarhet i bybildet er i hvert fall blitt vagere og vanskeligere for lenge siden. Lagene av tid viskes ut av fasadeløse nybygg, glatte flater eller pastisjpreget historisme. Forsøk på bevaring reduseres ofte til fasadisme – en hul iscenesettelse av fortiden.

I byene kan også alle materialers mønstre printes på plast, alt kan spenne i alle retninger. Det har også gått sport i å lure og sjokkere med konstruktive triks og knep – kanskje i mangel på andre arkitektoniske grunnverdier. Utover det har vi verken en felles stil eller metode, bare et markedspress som fører til det laveste felles multiplum: billigstilen.

Nationaltheatrets vedlikeholdsetterslep skyldes også en årelang skvis mellom politikere i stat og kommune med liten betalingsvilje eller ansvarsfølelse for bygningen. Vil vi få noen garanti med det nye forslaget for at det ikke skal bygges altfor raskt og billig, med dårlige materialer, svekket identitet og kort levetid?

Vil vi få gul teglstein printet på overflatene? Leca i stedet for granitt? Brunlakkerte stålprofiler i stedet for trekarmer? Vil vi få et generisk interiør, antiseptisk og modulært, utskiftbart og sjelløst sterilt? Vil vi få generelle, meningsløse arealer, fleksible til å bli kontorbygg eller sykehjem om femten år hvis vi ikke vil ha Nationaltheatret lenger?

Arkitektur reduseres til funksjon hele tiden, men mister mening, karakter og bærekraft. Det kommende teatertilbygget kan risikere å bli et perfekt monument over vår tid: en historiserende fasade for å blidgjøre kritikere, bak en plastverden styrt av anbud. Det sier mest om tiden. Det er vår tids stil.

Før vi går oss bort i stildiskusjoner må det ikke bare klargjøres hva som er godt kulturminnevern, men hvilke verdier som skal ligge til grunn for fremtidens teater, hvilken ryggrad og permanens institusjonen skal ha i byen.

Geir Brendeland sa det en gang så treffende: «Vi bygger så stygt fordi vi som samfunn ikke vil mer». Den danske forfatteren Emma Holten påpeker på liknende vis i sin bejublede bok Underskudd – Verdien av omsorg, fra i år: «Vi må spørre oss: hvem får være målestokken for det verdifulle?»

«Verdi er ikke noe som finnes. Det er noe som gis. Som gis – og som holdes tilbake,» skriver hun, og snakker egentlig ikke om arkitektur, men kunne like gjerne gjort det.