– Vi må ha trær i byene, ellers hæler vi ikke å bo her, skriver Rainer Stange

Tretvang i Trondheim

Generelt sett er de norske gatene grå og treløse, men det er noen hederlige unntak, som de brede gatene i Trondheim, som er utforma som breie avenyer på over 30 m bredde fra 1680-tallet og utover. Munkegata, Kongens gate og Nordre gate har alle en helhetlig gatebeplanting, som gjør Midtbyen i Trondheim til den mest elegante og grønne byen i landet.

Det kan vi takke byplanleggeren Johan Caspar de Cicignon (1625-1696) for. Trondheim innførte tretvang i gatene fra 1709 for å hindre brannsmitte mellom paléene, men selvfølgelig også for det grønne og det skjønne. Bygartner og «landskapsarkitekt» Christian Gartner (1642-1716) fikk i ansvar for å opparbeide de beplanta gatene i barokk ånd.

I dag, over 300 år seinere, kan vi glede oss over dagens linde- og kastanjetrær, som er en del av vår kulturarv. Det nyoppussa Torvet i Trondheim har også fått ny beplantning, men nå er trærne heva opp i store kasser, og det ser rart ut. Det er dessuten brukt agnbøk som blir et lite tre med dyp skygge, som egner seg dårlig i et trøndersk klima med lite sol og kort sommer.

Bergenske gater

De fleste norske gatene er bare på 12 - 15 meter, maks 20 meter, så det er ikke rart at det ofte mangler noe grønt i gateromma, siden veimyndighetene tar den plassen de skal ha for all slags transport. Det er kampen om gatetverrsnittet for å få til gatetrær.

Det er veldig forskjellig politikk i de ulike norske byene. Og det virker tilfeldig og er personavhengig hvor mye grønt man får til. Allikevel er det viktig at ikke gatene våre bare blir samferdselskorridorer, men levende byrom. I de middelalderske smale gatene i Bergen er det knapt plass til noe annet ei klatreplante i en krok. Landskapsarkitektene som har ansvar for utforminga av bergenske byrom satser alt på at det er gatesteinen som skal sørge for kvaliteten i gata.

Allikevel, uten et grønt strå på den brede Torgallmenningen og den nyoppussa Strandgaten framstår byromma i Bergen som uferdige. Det holder ikke å sette ut noen blomsterpotter for å skape urban frodighet; det må plantes ordentlige trær i bakken. Bergenske landskapsarkitekter må utvise større grønn vilje i prosjektene.

Plantegeografi

På Langbrygga i Arendal er sørlandsvegetasjonen henta inn i gaterommet, slik som det er gjort med Oslofjordvegetasjonen i Sandvika elvepromenade i Bærum. I disse to prosjektene er det foretatt en såkalt kontraktsbestilling av lokale arter for å hente inn skreddersydd og stedstilpassa lokal vegetasjon inn i byrommet.

Bymiljøetaten i Oslo vil at vi skal bruke vegetasjon fra vår plantegeografi, som betyr lavlandet på Østlandet, Vest-Sverige og Sørlandet. Det er viktig å etterspørre og beskrive lokal norsk vegetasjon, som gir oppdrag til lokale gartnerier, i stedet for å shoppe inn trær og busker fra tyske og hollandske planteskoler.

Plantene vi får fra kontinentet er ofte uønska, siden de hopper over hagegjerdet og fortrenger lokal, sjelden vegetasjon. Lengst nord i Tromsø har kommunen i løpet av de siste 7 åra pussa opp den nord-sørgående ryggraden Storgata gjennom byen. Her har landskapsarkitektene kjempa inn ei trerekke med subarktiske trær med undervegetasjon for å skape frodighet inn i den tette bykjernen i ishavsbyen.  

Oslogatene

I løpet av de siste 25 åra har mange av oslogatene gjennomgått en forvandling. Hovedstadsaksjonen under ledelse av Thomas Thiis Evensen viste hvor viktig et helhetlig designprogram er med tanke på gatestein, master, utstyr og benker. Lindetrærne på Karl Johan fikk ny jord og ble supplert, mens de andre sentrumsgatene framstår som minerale og grå uten et strå.

De siste 5 åra har en ny generasjon fått prøve seg, og det er mye rart å se. Det skal gå fort for å vise politisk handlekraft. Og hvem kan egentlig si nei til å prøve ut ting? Derfor blir det shoppa inn masse benker og stæsj for å møblere gaterommet. Jeg mener vi ikke hadde trengt og gjort så mye ut av det. Det hadde holdt med noen streite, grønnmalte oslobenker, egentlig.

Verre er det med potter, kar og kasser for gatetrær, som står og fryser om vinteren og tørster om sommeren. Gatetrær skal plantes i bakken, og leve i 100 år. Det er ingen grunn til å prøve ut så mye, siden vi veit hva som er bra. Det er nok prøving og feiling fra etatene.

Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Vi veit hva som funker gjennom 1 000 år: plant et vakkert gatetre i bakken på et bredt fortau av naturstein med en enkel benk, så får vi en vakker, levende og grønn by.